Tro mot Beckett til siste spole

BILDE SIRI

Krapps siste spole

av Samuel Beckett

Regi: Bjørn Sundquist

Med: Jan Grønli

 

Bitterhet og manglende selvinnsikt mens

livets tapte muligheter studeres i bakspeilet.

Møt Krapp. Han simulerer refleksjon. En gang i året lytter han til lyden av sin egen bitterhet, som for å minne seg selv om at han egentlig er en levende død. Han lærer ingen ting, han står bare og stamper i gamle ord mens han kjæler for bitterheten over ulevd liv.

Bokstavtro Beckett

Krapps siste spole er en kort monolog, faktisk bare ni sider tekst, som spilles ut på Det Norske Teatret. Om selve teksten er kort, er Beckett notorisk kjent for sine detaljerte sceneanvisninger. Beckettelskerne Sundqvist og Grønli har laget en oppsetning hvor de følger anvisningene til punkt og prikke.

Scenen er nedstrippet. Bare et bord, en stol og en hengelampe utgjør kulissene. På bordet ruver en stor båndspiller av den typen som gikk ut av bruk for flere tiår siden – lik Krapp.

Krapp tilbringer dagene med å spise bananer og drikke i smug for seg sjøl. En gang i året, på fødselsdagen sin, lager han et lydbånd – en spole – hvor han oppsummerer det traurige året som har slept seg hen. Disse lydbåndene fyller en haug med bokser. Nå har han nådd sin 69.fødselsdag, og han setter seg ned og lytter til et gammel bånd.

Minimalisme gir rom

Det minimalistiske preget over denne forestillingen gjør at Grønlis kroppsspråk, mimikk og stemmebruk får større tyngde. Man kan føle hvordan han i samarbeid med regissør Sundquist har kost seg med å trekke ut det tragikomiske i teksten. Alt i åpningsminuttet, hvor Grønli sitter og holder salen i forventningsfull stillhet, merkes dette. Grønli spiller presist fram en gammel manns bitterhet og ensomhet, også når han hengir seg til noe nær klovneri. For når det kommer til stykket er vi jo ganske latterlige i våre små liv.

Atterstingssøm

Krapp lytter til et tretti år gammelt lydbånd. I 1958 var dette en helt ny metode for å introdusere retrospektivt stoff på scenen i sanntid. Becketts grep gjør at vi kan se gamle Krapp lytte til middelaldrende Krapp som snakker om et bånd med Unge Krapp som han nettopp har lyttet til. Dette grepet med båndspilleren har regissør Sundquist valgt å følge uten teknisk modernisering. Derfor kan det sceniske oppsettet framstå litt gammelmodig i dag, rent teknisk sett. Men nettopp dette valget får tekstens hovedpoeng til å tre tydeligere fram. Bruken av båndspilleren, hvor Krapp kan spole fram og tilbake med fysiske bevegelser og lyden av båndet som spoles forbi lydhodet, øker følelsen av stillstand. Krapp gjør ting slik Krapp alltid har gjort. Det at han i lytteprosessen spoler over setninger han en gang uttalte, men nå simpelthen ikke orker å høre seg selv si en gang til, simulerer hans indre minnesmonolog på en troverdig måte. Krapps lytting til gamle bånd, kombinert med innspilling av et nytt, er som å sy attersting. Han griper tilbake i tid for å fortelle om nåtida, han prøver å sy sammen livet sitt med denne sterke håndsømmen. Men jo mer han syr, jo bitrere blir han. Jo mer han prøver å reflektere, jo mer surrer han seg inn i bånd fra fortid og nåtid, som om de fysisk er sytråden.

Forfriskende sårt

I en tid med mye deltagende teater og direkte henvendelse til publikum, er det forfriskende å se en forestilling hvor dette ikke skjer. Denne insisteringen på titteskapsteater-konvensjonen gjør Krapp mer sårbar – vi ser ham i hans mest private time, og dermed ser vi også oss sjøl. Det såreste av alt er hvordan Krapp prøver å skjule drikkinga si for seg sjøl – sjøl om han er helt aleine, subbende rundt i tøfler og slåbrok, går han inn på et annet rom for å drikke i smug. Og det er akkurat dette som er mest gjenkjennbart. Hvordan vi alle prøver å skjule våre mer uheldige sider. Ikke bare for omverdenen og våre nærmeste, men også for oss sjøl. Hvordan vi tyr til diverse mer eller mindre vellykka strategier for å lykkes. Krapp har kanskje levd hele livet uten å bli kjent med seg sjøl – slik mange av oss gjør, i angst for de ukjente dypene vi bærer på. Slik sett er stykket et utropstegn. Et utropstegn som roper: Lev! Ta sjanser! Ta vare!

Av  Siri  Johansen

 

 

6. mars 2016
Skrevet av Ida Blixt Teige

Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes