SLOW TEATER

bilde tarjei

Torbjørn Harr (Oldflux) til venstre og Henrik Rafaelsen (Herr Vielgeschrey) til høyre.      

Foto: Øyvind Eide.

——————————————————————————————————————-

28.02.2016

Den Stundesløse på Nationaltheatret

Anmeldelse skrevet av Tarjei Westby

Forestillingen ble vist på Amfiscenen 27.01.2016

Regi: Laurent Chétouane

Scenografi og Kostymedesign: Sanna Dembowski

Lysdesign: Marianne Thallaug Wedset

Maskør: Ingunn Schumann Mosand

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Skuespillere: Henrik Rafaelsen, Tone Mostraum, Andrine Sæther, Ågot Senstad, Heidi Goldmann, Espen Alknes, Jonas Strand Gravli, Kyrre Hellum, Thorbjørn Harr.

——————————————————————————————————————-

Laurent Chétouane lykkes med å utfordre hva teater på institusjonene kan være, men mislykkes med å skape en aktuell produksjon som fanger publikum.

Man ønskes velkommen av et ensemble på 10 skuespillere. De vandrer rundt i et åpent scenerom hvor sofaer og stoler står tilsynelatende vilkårlig plassert rundt rommets midtpunkt, et gammelt piano. De mannlige skuespillerne er ikledd klassiske Holbergparykker. Blant publikum er det knyttet stor spenning til Laurent Chétouanes tolkning av Ludvig Holbergs tempofylte forvekslingskomedie fra 1723 – Den Stundesløse.

Når alt blir viktig, blir ingenting viktig 

Tempo er nøkkelordet i dette stykket og den største mangelvaren i denne produksjonen. Chétouane etterspør en psykologisk distanse til teksten fra sine skuespillere. Ensemblet er lydige, kanskje for lydige? I teorien åpner formgrepet for fysisk og tonal frihet. I praksis oppleves det som rigid og tregt. Formen lykkes i at skuespillerne oppnår en sjeldent god bevissthet til hverandre. Små blikk og bevegelser får plass og viktighet. Dessverre får alle små blikk og bevegelser viktighet, og som publikummer blir man sittende å lure på hva som er viktig. Når alt blir viktig, blir ingenting viktig.

Hvorfor må alle replikkene deklameres langsomt og monotont? Hvorfor har flere av skuespillerne ikke lært seg replikkene sine? Aldri før har jeg opplevd så mye suffli, så langt inn i en spilleperiode. Viktigere er det dog å stille spørsmålstegn ved om teksten (innlært eller ei) i det hele tatt er aktuell i 2016?

A play of two halves

Stykkets hovedrolle – Herr Vielgeschrey (Henrik Rafaelsen) er en pedant som klager over sitt travle liv og som begraver seg i sin egen viktighet. Slike mennesker møtte man i 1723 og man møter dem i dag. I en tid hvor ”tidsklemma” og ”effektivisering” er en del av dagligtalen kan man kanskje tenke seg at dette er et relevant tema å iscenesette. Men er det interessant nok? Etter 1 time og 45 minutter med ”slow teater” er denne stundesløse kritikeren usikker, og lurer på om det er verdt å se andre akt.

Det er det; tempoet økes, øyeblikkene differensieres, historien får fokus og skuespillernes fysiske språk får utfolde seg. Kyrre Hellum, Torbjørn Harr, Ågot Senstad og Jonas Strand Gravli imponerer med økt lytting og lekenhet. Der de i første akt var upassende lydige er de i andre akt akkurat passe ulydige.

Andrine Sæther og Espen Alknes klarer dessverre ikke helt å henge med når de overnevnte skuespillerne drar av gårde. De oppleves i kveld som stive og tvilende. Dog befinner de seg i samme univers som resten av ensemblet. Det samme kan ikke sies om Heidi Goldmann. Hvorfor er hun den eneste som spiller motsatt kjønn? Hun spiller stereotypien mann. Enhver fysisk og tonal handling er planlagt og overspilt. I en form som er så improvisasjonsbasert blir dette veldig tydelig.

I britisk sportspresse har man et uttrykk som heter «A game of two halves». Dette var definitivt «A play of two halves». Det er synd at 1/3 av publikum gikk i pausen – de som ble igjen fikk seg en god latter og en tidvis underholdende andre akt.

Det er ingenting og det blir ingenting

Dessverre blir vi ikke servert noen stunder til ettertanke. Chétouane lykkes med å utfordre hva teater på institusjonene kan være, men mislykkes med å skape en aktuell produksjon som fanger publikum. Fjernsynsteatrets minneverdige oppsetning fra 1978, med blant andre Finn Kvalem, Jorunn Kjelsby og Toralv Maurstad, varte i 1 time og 43 minutter. Chétouanes versjon varer i 3 timer og 10 minutter. Jeg foretrekker humoren, tempoet og lengden i versjonen fra 1978. Årets ”slow teater” dypdykk i begrepene ”tidsklemma” og ”effektivisering” oppleves som langdrygt og uinteressant. Undertegnede sitter igjen med en tanke om at det ikke er relevant å iscenesette Ludvig Holbergs dramatikk i 2016. ”Det er ingenting, og det blir ingenting” – Herr Vielgeschrey

2. september 2016
Skrevet av Id

Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes