Skjult kritikk eller romantisk etter notene?

bilde per vidar

Krapps siste Spole, på Det Norske Teatret, Scene 3.

I rollene: Jan Grønli

Regi: Bjørn Sundquist

Oversatt av Bjørn Endreson

En kritikk

Av Per Vidar G. Anfinnsen

 

Dette er hva jeg vil kalle en enkel og fin teateropplevelse. Og kan hende var det nettopp derfor det appellerte til meg. Det minnet meg om hvor nøyaktig enkelt teater kan være. Og hva for slags fin opplevelse 45 minutter med teater kan gi.

Det første som grep meg var blikket til Jan Grønli. Dødt som på et menneske med alvorlige alkoholproblemer, uten noen å være sinna på.

Det er usikkert om han har festet blikket på en publikummer, eller om det er festet på et punkt midt i publikum.

Etter en stund begynner han å bevege på seg. Store, outrerte bevegelser. De fleste troverdige, men én faller helt igjennom. Han leser en lapp, men lesningen av lappen minner om måten en 3-åring later som at den leser en lapp med noe hemmelig på.

Hvem er det han leser for? Seg selv eller noen andre?

Etter hvert, når han begynner å bevege seg rundt bordet, og spise bananer, og later som han sklir på skallet, begynner jeg å ane at latteren til mange andre i salen, er fra at de kjenner igjen det fysiske han driver med som sceneanvisningene som står i originalteksten.

Fargepaletten, både i kostyme og scenografi, er brunt. Denne gjennomgående bruken av denne anonyme brunfargen, mot det svarte gulvet og veggene, gjorde at hver person, gjenstand eller farge som blir beskrevet igjennom teksten, står fram i sterk kontrast. Som er fascinerende. Noe som kun blir nevnt i ord blir forsterket av kontrasten fra en blass, fysisk tilstede fargepalett.

Det eneste elementet, i tillegg til bordet, er lyset som representerer kjøleskapet, plassert på sidescenen.

Når kjøleskapet kommer i bruk, får vi det eneste lyset som vies gulvet i Krapps hjem, og det vi ser belyst er bananskall og spoleesker som ligger strødd på gulvet. Denne lille, men effektfulle henvisningen til rotet og søppelet Krapp hensynsløst omgir seg med, gir øyeblikkelig er større bilde av den ensomme, bitre mannen vi blir kjent med på Scene 3.

Stykket starter og ender i ensomhet.

Reisen som foretas av Krapp i løpet av stykket, er en reise fra bitterhet, til sinne, til erkjennelse av savn og tapt kjærlighet.

Som jo er forståelig, sett ut ifra at Beckett skrev det mens han var i 50-årene, fortsatt ukjent som forfatter, og nettopp hadde mistet en kvinne han elsket til døden.

Det kan godt hende at det finnes andre oppsetninger av dette stykket som er blitt gjort med en større spennvidde i utrykk fra skuespillerens side, men i denne versjonen har Sundquist og Grønli gått for noe ekstremt enkelt.

Jan Grønli er en skuespiller med en godt trent kropp, i den forstand at han har mye kraft og nyanse i det fysiske spillet sitt, og har god kontroll over bevegelsene sine. Han har også en kraftig, nærmest tordnende stemme, som i dette stykket, med all sin bruk av stillhet, kommer både til sin rett og til stor effekt.

Denne tekst-tro tolkningen minner meg underveis på at det er fullt mulig å gjøre en tekst slik den var ment å gjøres, og at det kan finnes verdi i det, når håndtverket er godt. Det hjelper at temaet ensomhet og tapt kjærlighet sannsynligvis aldri går av moten.

Samtidig, det hadde vært ønskelig å se Jan Grønli bruke mer av sin spillvidde, og det kunne godt vært flere øyeblikk fra regi sin side som brøt med den linjære reisen vi blir tatt med på. Reisen vi oppleve er effektfull, men om det hadde vært brukt flere bilder, kanskje også noe som hadde gjort oppsetningen mer abstrakt, så ville forestillingen blitt hevet til et langt høyere nivå.

En skjult kritikk?

Det døde, framovervendte blikket, de outrerte bevegelsene, det at sceneanvisninger og tekst følges slavisk, og måten Krapp lytter til og reagerer på sine egne innspillinger gir en følelse av en som er fanget i sitt eget hjem, i en slags maskin han ikke vet hvordan han skal komme ut av. Tidvis virker det nesten som om Krapp spiller teater for seg selv, i sitt eget hjem, fordi han har en så sterk distanse til alt han gjør.

Eller at Krapp nærmest er fanget i kroppen til og kun lever igjennom Jan Grønli, og derfor aldri kommer til å komme lenger. At han siter fast både i sin bitterhet, sin lengsel etter kjærlighet, i Jan Grønli sitt skuespill, så vel som i de stramme tøylene Becket sine arvinger fortsatt holder på hvor stor frihet man har i oppsetninger av hans tekster. Om det er så, så applauderer jeg denne veldig subtile, innbakte kritikken.

2. september 2016
Skrevet av Id

Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes