«O3:08.38 TILSTANDER AV UNNTAK»

Rekonstruksjon av en ettermiddag: innsiden av unntakstilstanden

Snart har det gått åtte år – det er allerede historie.

En tidslinje strekker seg gjennom et reisverk, bygget opp som en installasjon av tre, kamera, instrumenter, løypestrenger, båndspillere og små og store høyttalere. Sekund for sekund, minutt for minutt, rekonstruerer et team av tegnere, musikere og filmkunstnere, tiden det tok en ung mann å sprenge et norsk regjeringsbygg for så å henrette unge sosialdemokratiske politikere på en sommerleir. Ulikt filmer om Breiviks aksjon, eller teaterstykker som leser opp fra manifestet, arbeides det her ikke retro- men på sett og vis prospektivt; hendelsene forsøkes rekonstruert «forfra», fra kjeden av øyeblikk da ingenting ennå var klart, og ingen visste helt hva som var i spill, hva som var viktig og ikke, hvem som skulle komme til å stå bak, og hvordan utfallet av denne fredagen skulle komme til å bli.

Men sommerregnet faller tungt.

Over FM-nettet sendes innslag om sirkuselefanter.

Det meldes om en badegjest som har sovnet på gulvet og tettet en sluk på et hotell i Grimstad.

På et varmt kontor, i en vestnorsk regn-by, sitter en regissør og forbereder en oppsetning.

På Utøya avslutter en tidligere norsk statsminister sitt opphold – før planen.

Unntakstilstandens dramaturgi?

Så, klokka 15:25.22 eksploderer det. Men selve dramaet skal ta tid. Meldinger og feilmeldinger begynner å tikke inn. De er ment for å beskrive, men plukkes opp, videreformidles, og blir med det selv til inngripende handlinger som igjen skaper nye situasjoner, ny virkelighet:
Kl. 15:54.07: «Det har vært en eksplosjon til!»
I ulike redaksjoner, finansiert på ulike måter, responderes det ulikt. Noen har en kriseplan, andre har bare seg selv og sine ferdige spillelister:
Kl. 15:34: «It´s a final countdown», Europa.
Kl. 15:53: «Earth song», Michael Jackson.
Klokken 15:51 starter spekulasjonene. Gradvis oppstår behovet for svar, og ekspertene kler seg opp i rollen og kalles på scenen. For noen må jo vite! Først på norsk, så på engelsk, tysk, fransk og spansk – spekuleres det. I denne veven av reaksjoner, nasjonale og overnasjonale, anes konturene av en unntakstilstandens dramaturgi. Den kan – tror jeg – si oss noe om hvordan vi reagerer, ikke etterpå, men midt i en slik tilstand, hvor ingen ennå kan vite sikkert om omfang, årsak og motivasjon; hvor spekulasjoner går i alle retninger, fordi verden trenger svar; hvor Facebook-bilder byttes ut med norske flagg; nasjonal symboler som så – senere – like kollektivt tas ned igjen og erstattes med de gamle; hvor det fortrengt politiske får spille seg ut på gateplan og i sofaer; hvor valg, store og små, må tas og begrunnes – der og da; hvor pauser og stillhet blir skrikende. Kanskje kan det kunstneriske søket etter en slik unntakstilstandens dramaturgi spore opp det den politiske hverdagen, normaltilstanden, visker ut. Kanskje kan «03:08.38» bli et slags beredskapsetater– jeg mener, forberedelser opp mot de tilstander av unntak som med sikkerhet ligger foran oss?

Tore Vagn Lid

12. april 2019
Skrevet av Id

Kategorier: Nyheter / News