MORER DEG LANGSOMT

DEN STUNDESLØSE

av Ludvig Holberg

Nationaltheaterets amfiscene

Regi: Laurent Chétouane Scenografi/kostymer: Sanna Dembowski.

Kritikken baserer seg på forestillingene 17. og 29. februar.

fredrik bilde I

Keitete komedie eller kollektiv kjedsommelighet? Slik klarte ni skuespillere og en pianist å hale ut tiden på en morsom måte.

Skuespillerne går på scenen (pause). Noen ser på hverandre (pause). De samles rundt en sofa (pause). Stuepiken Pernille (Ågot Sendstad) snakker om sin stundesløse arbeidsgiver, Vielgeschrey(ben?) (pause). Hun ser på ham, Henrik Rafaelsen, og han ser på oss i publikum (pause). Hun fortsetter replikken (pause). Skuespiller går over gulvet (pause). Et blikk mot publikum (pause). Tygge tyggegummi (pause). Halv replikk (pause). Keitete bevegelse (pause). Replikk (pause). Osv (pause).

Slik bringer regissør Laurent Chétouane og skuespillerne oss gjennom den tre timer lange og insisterende metakomedien på Amfiscenen. Hver kveld i teateret er unik, og dette potensialet realiseres i den stundesløse – hvordan? Lyset over publikum slukkes aldri. Skuespillerne minnes på at det er noen andre i amfiet enn de som var her ved forrige forestilling. De prøver, det blir ekte, ikke bare en kopi som repeteres, slik som i kinosalen.

Fredrik bilde II

I en sofa fra ”barokken”.

Scenografien minner om et prøvelokale, den gir fokus på og rom til skuespillerens arbeid. Salongmøbler fra en nær fortid, noen barokke stilmøbel-innslag, lamper, en stige, en klokke, et flygel, et Amerika-kjøleskap med epler, og et skjermbrett står til skuespillernes disposisjon. Prøveestetikken gir en pekepinn på at noe testes ut. Rommet gir muligheter til å danne bilder, noe som utgjør en stor del av forestillingen hvor skuespillerne alltid er synlige og i spill. Fra flygelet midt i rommet spilles utdrag fra Mozart, Scarlatti og Haydn. Rommet får oss til å lytte. På musikken (pause). På replikker (pause). På skritt (pause).

Et kostyme er en kropp som kan tas av.

Kostymene er fargerike, hverdagslige 70-tallsklær, og på hodet troner parykker fra Holbergs tid. Det blir en helt egen verden. I Holbergs tekst er forviklingen rundt hvem som er Peder Eriksen (bokholderens sønn og Vielgeschreys foretrukne svigersønn) og Leander (Leonora, hans datters kjærlighet) sentral. På et tidspunkt i forestillingen skifter Peder og Leander kostymer bak et skjermbrett. Siden Kyrre Hellums (Leander) kropp er større enn Jonas Strand Gravlis (Peder), blir Leander gående i for trange klær, mens Peder resten av forestillingen må holde på shortsen, slik at den ikke faller av. De går i hverandres skinn, og poengterer tekstens komiske premiss.

Skuespillere i sitt naturlige habitat.

Skuespillerne insisterer på Holbergs tekst, ord for ord for ord for ord. Ensemblet leker med teksten, dissekerer den (pause), smaker på den (pause), skriker (pause), gjentar (pause),  lar den rulle i munnen (pause), prøver på nytt (pause) og spytter den ut (pause). Arrangementene er nye hver kveld. Spillet foregår åpent, foran både Vielgeschrey og våre øyne. I de to forestillingene jeg har sett var det stor variasjon i rombruk og plasseringer. Ensemblet blir scenografi. De jobber med å posere (pause), se på spillet (pause), se på publikum (pause), utfordre hverandre (pause). De frie arrangementene gjør at jeg setter pris på de komiske øyeblikkene som oppstår. Derfor kan man med ren samvittighet skrive de forsøkene som ikke fungerte, inn i glemmeboken.

Stundesløsheten fremheves i kontrast til stykkets form. Det er ikke noe arbeid å se, verken hans skrivere eller forretninger. Det er bare et luftforestilling. Vi i publikum, blir tatt ut av vår hverdag og:“Vi kaster bort vår kostbare og dyre tid” kollektivt.

Fredrik bilde IIIFredrik bilde IV

Tydelig, men ikke autoritær.

I en tid hvor alt tilsynelatende har blitt gjort før, kan det fort virke som vi kun lever i skyggene av de store historiske epokene og hendelsene. Historien(e) repeterer seg selv og dette er interessant i Chétouanes regi: stykkets form blir kontrast til komediens innhold, et postmoderne statement. Hvorfor ler vi? Forventningene om at komikk skal ligge i slap-sticks, løping i dører og forviklinger brytes med en ro, man vanligvis ser i tragiske tekster. Slik tar ensemblet teksten på alvor og komikken dukker opp i lagene mellom skuespillerne, rollen, teksten, tiden og publikum.

Komikken i denne oppsetningen ligger ikke i overraskelser, men gjennom å insistere på form få frem feilbarlige, tragiske karakterer. Morsomme som folk flest.

Tekst og illustrasjoner: Fredrik Floen MADE1 KK

2. september 2016
Skrevet av Id

Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes