Lenge langsomt

Mari Lotherington, Kunsthøgskolen i Oslo, 02.03.16

Stundesløs er vel akkurat det man blir av å se Den stundesløse på Nationaltheatret.

mari bilde

Jonas Strand Gravli spiller Peder Eriksen i Den stundesløse på Amfiscenen ved Nationaltheatret

 

Den stundesløse av Ludvig Holberg har blitt spilt mange ganger gjennom 1900-tallet på hovedscenen ved Nathionaltheatret. Denne gangen settes komedien opp på Amfiscenen, av den franske regissøren Laurent Chétouane som har vært innom Nationaltheatret tidligere med Misantropen (2009), Et dukkehjem (2010) og Sonetter (2014). Handlingen følger en forretningsmann, Vielgeschrey (Henrik Rafaelsen), som sier han har alt for mye å gjøre. Egentlig har han ikke noe å gjøre i det hele tatt. Forviklinger følger, ledet an av hans stuepike Pernille (Ågot Sendstad).

Overflatisk visualitet

Ved entré møter vi skuespillere på scenen som venter på at publikum skal sette seg. De vandrer hvileløst rundt, og legger ikke skjul på at de vet at vi er der. Vi tar plass i salen. Scenen er nesten tom, foruten noen få møbler i -60-talls design. Det står et flygel midt på gulvet, med pianist Mathias Halvorsen plassert bak tangentene til enhver tid. Scenografien virker påtenkt, men ugjennomtenkt, som en regissør som har bestilt noen møbler rett fra rekvisittlageret uten å forhøre seg med scenografen. Den gir nok til at vi forstår hvor vi er, men ingenting til fantasien. Kanskje scenografien følger opp det overflatiske konseptet vi føres inn i.

Spenningskurve uten kurv

For det er tydelig at konseptet dreier seg rundt å spille komedie, og ikke komedien i seg selv. Det vi skal le av er skuespillernes forsøk på å være morsomme, deres åpenbare publikumskontakt og kroppsspråk generelt. Det skal ligge i overflaten, men samtidig vippe over i en mer seriøs kommentar til dagens overaktive samfunn. Chétouane legger til enda en dimensjon som kan gjøre forestillingen svært forskjellig fra kveld til kveld: Improvisasjon. Det er ikke godt å vite hvor mye, men det er tydelig at skuespillerne leker med hverandre, teksten og kroppene. I utgangspunktet er dette en frisk idé med potensiale for en god komedie. Det er ikke mange forestillinger på Nationaltheatret som er avhengige av dagsform og publikum på denne måten. Men dessverre når det ikke helt fram. Det overflatiske overveier forestillingens andre dimensjoner og helhetlig virker det litt for overflatisk. Den tre timer lange forestillingen blir ensidig og flat. En spenningskurve uten kurve.

Den stundesløse publikummer

Kanskje det er dette som er meningen. Uroligheten rundt det rolige. Det langsomme spillet med kontrasterende ord som fører til at det klør i fingrene etter å gjøre noe. Den stundesløse publikummer. En regissør som utfordrer oss til å bruke tid på å sitte i ro og se på noe langsomt lenge. Men er det bra nok?

Raske pauser

Men det er noen oppturer: Kyrre Hellum er et høydepunkt i seg selv der han gjør en karakter med et kroppsspråk som får selv den mest humørløse publikummer til å le. Han gir oss noen raske latterpauser i det langsomme landskapet. Ågot Sendstad nærmest bærer stykket der hun farer rundt på scenen og skaper de mest intrikate intriger i herlig samspill med Thorbjørn Harr. Forestillingens høydepunkt ligger derimot rett etter pausen, hos Jonas Strand Gravli som ettertrykkelig fletter sine ben inn i og rundt Andrine Sæthers ben, mens han lister øynene flørtende over publikumsmassen slik at alle føler seg sett. Vi ler godt.

Fra sofa til sofa

Laurent Chétouane har tidligere gjort seg bemerket med sitt fysisk ekspressive uttrykk der han ofte benytter seg av dansere og skuespillere parallelt. Dette ser vi dessverre lite av i Den stundesløse, hvor skuespillerne hovedsakelig bare beveger seg fra sofa til sofa. Det visuelle landskapet komplimenterer også den stundesløse Vielgeschreys egentlige jeg med den tidligere nevnte svært så statiske scenografien og lyset som ikke endres fra start til slutt. Det eneste visuelle elementet med noen antydning til lek er kostymene som blander det svingende ’60-tallet med elementer fra 1700-tallet, en tydelig referanse til Holbergs samtid.

Moraliserende

Det ligger et solid arbeid bak forestillingen, men grunnkonseptet fungerer likevel bare delvis. Kanskje formen er mer interessant som konsept enn utøvet? Uansett blir kommentaren til dagens menneske mer moraliserende enn oppsiktsvekkende. Det varer lenge og det går langsomt.

2. september 2016
Skrevet av Id

Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes