Kvalitetsbegrepenes dramaturgi

Fra å beskrive til å foreskrive (scene)kunsten. Refleksiv etyde. 

bilde 3

I boken ‘Kvalitetsforståelser Kvalitetsbegrepet i samtidens kunst og kultur’ (red. Knut Ove Eliassen og Øyvind Prytz, utgitt av Kulturrådet i kommisjon hos Fagbokforlaget) skriver Tore Vagn Lid om kvalitetsbegrepenes dramaturgi i (scene)kunsten. Han fremstiller en distinksjonsøkonomi der hvilke kvaliteter som vektlegges legger føringer for hva som produseres og vektlegges i den utøvende kunstpraksisen.

bilde 2

Utdrag: 

Om kunstbegrepens dramaturgi:

«En slik dramaturgisk strategi innebærer for det første å avkreve begrepet «kvalitet» sine spesifikke kvaliteter. Det dreier seg altså om å forfølge begrepet og spørre kritisk etter de spesifikke kvalitetsparameterne som det i konkrete sammenhenger argumenteteres og dømmes ut fra.» (s 121)

Om kvalitetsbegrepet i spenningsfelt:

«Spørsmålet om kvalitetsbegrep som «inngrep», som i seg selv virkende handlinger, bringer oss over mot scenekunstfeltet som et – i bourdieusk forstand – interessefelt av motsetninger. I et slik spenningsfelt vil ulike konstellasjoner og maktrelasjoner nødvendigvis virke ulikt tilbake på kunstens og kunstnerens handlingsrom. Det er kvalitetbegrepenes bevegelser og virkninger innenfor dette dynamiske kraftfeltet som til syvende og sist gjør det meningsfullt å snakke om deres dramaturgi. Det dramaturgiske spørsmålet utvides til et prinsipielt spørsmål om motivasjon, holdbarhet og virkning: hvem og hva styrer disse begrepenes konjunksjoner? Når er disse begrepene og deres konjunkturer resultat av genuine innsikter, og når tjener de heller som stattholdere for mer eller mindre fordekte økonomiske eller symbolske » næringsinteresser»? Når virker de produktivt åpnene, og når virker de regressivt og lukkende?» (s 121-122)

felt - kvalitetsforståelser

Felt

landskap - kvalitetsforståelser

Landskap 

Om Redefinering av (scenekunst)feltet:

» Et blikk på utviklingen av norsk scenekunst avtegner tydelig et felt i forandring. De statiske skyttergravposisjonene mellom «frie eksperimenter» og «institusjonell klassikerforedling», slik de frem mot millenniumskiftet nærmest var å ta for gitt, har gang på gang blitt utfordret. Overskridende samarbeid på tvers av institusjonelle skillelinjer, påkostede progressive gjestespill på de mest tradisjonsrike scenen og endret infrastruktur som lar så vel enkeltkunstnerne som kunstpublikum eksponeres for flere og mer mangefasetterte uttrykk, har bidratt til å endre infrastrukturen i scenekusten.» (s 124)

Om distingsjonsøkonomien i kunstfeltet:

«Å redefinere sin posisjon i feltet vil nettopp kunne innebære forsøk på å distingvere seg fra et felts øvrige posisjoner ved å flytte eller (re-)posisjonere seg (relasjonelt) i forhold til disse. I dette, som jeg velger å kalle feltes distinksjonsøkonomi, ligger dermed forutsetningene for nye forsøk på distinksjoner på begrepsnivå, innovering av trender og aktiv utdatering av «gamle».» (s 125-126)

Om det performative ved kunstbegrepene:

«For en refleksiv dramaturgi vil det være nødvendig – om enn langt fra tilstrekkelig – å undersøke nye kunstbegreper og kategorier i lys av en slik distingsjonsøkonomi. Det vil på ingen måte si det samme som at nye begreper og nye pradigmatiske vendinger ikke kan være grunnleggende estetisk forankret og samtidig artikulerte vesentlige og produktive bevegelseri samtidskunsten. Men dersom slike begreper skapes og settes i omløp først og fremst som feltbasert valuta, er dette i seg selv dramaturgiske handlinger med avgjørende implikasjoner for kunstens og kunstnerens estetiske handlingsrom.» (s 126-127)

Om endringsprosesser på resepsjonssiden:

«Fra altså til nå å ha vært knyttet til tendenser og utviklingstrekk samtidskunsten gjør den postdramatiske «bruddflaten» seg virksom også på resepsjonsnivå – i kunstjournalismen og det offentlige ordskifte. Om denne hypotesen er riktig, står vi ovenfor en tendens som vil kunne forsterkes ved at nye kritikerstemmer og nye kunsteksperter, som i langt større grad er vokst opp med (og utdannet i relasjon til) postdramatiske uttrykk og arbeidsformer, begynner å gjøre seg gjeldene på arenaer som har vært reservert aktører med utdannelser og preferanser hentet fra det dramatiske teaterets perspektiver og kvalitetsregimer. Å bevisstgjøre en slik (epistemologisk) «bruddflate» vil være avgjørende, ikke bare for kunstaktører, kiritkere og journalister, men også innenfor kunstforvaltningen». (s 134)

Om Offentlighetens rolle som kvalitetssikrer:

«Offentlighetens og de bevilgende myndigheters fornyete og forsterkete fokus på kunstnerisk kvalitet møter for tiden et scenekunstfelt som i og med det postdramatiske har beveget seg ut i en sone av usikkerhet, og hvor forståelsen av kvalitet har spaltet seg og blitt grunnleggende kontrapunktisk. Det som for få år siden gjaldt som nærmest aprioriske sannheter og «godt» og «dårlig», «faglig» og «dilettantisk», «relevant» og «irrelevant», er kommet under press. Slik, mellom den kunstpolitiske offentlighetens hige etter å definere kvalitet, og et kunstfelt i stadig bevegelse, øynes et mulig motsetningsforhold: Om ambisjonen er flerstemte og åpnene kunstfelt, vil kvalitet som tverrpolitisk «trylleformel» – et kulturpolitikkens svar på kvantifiserbar kvalitetssikring – fort kunne gå på bekostning av de produktive brytningene som nå preger scenekustfeltet som helhet». (s 136)

Les hele teksten og resten av «Kvalitetsforståelser» på kulturradet.no

bilde 1