Hvem er egentlig Krapp?

Av Hanne Ramsdal

En kritikk av ”Krapps siste spole”, scene 3, Det Norske Teatret. Av: Samuel Becket, oversatt av Bjørn Endreson. Med: Jan Grønli. Regi: Bjørn Sundquist. Sett 24. Februar 2016

Krapps siste spole på Det Norske Teatret er en såpass tradisjonell oppsetning at den åpner for å spørre om respekten for Beckets sceneanvisninger reproduserer gamle forestillinger om hvem Krapp kan være.

En nesten tom scene. Et bord. En stol. En taklampe. Sparsomt lys. På bordet, en båndopptaker. Et oppslagsverk. I skuffen under bordet, bananer. Krapp sitter ved skrivebordet. Han åpner skuffen og tar ut en banan. Han skreller bananen. Han slipper skallet på gulvet. Han går på kjøkkenet for å ta seg et glass, og deretter tilbake. Han snubler i bananskallet. Skallet fra den neste bananen han skreller kaster han langt vekk, bakover i rommet. Han spiser litt. Resten legger han i lommen og tørker seg på trøyen som allerede er tilgriset av banan. Dette er en vane.

Dialogen som motor

Krapp drikker. Krapp subber. Krapp må holde papiret tett opp til øynene for å se. Krapp stønner, sukker og smatter. Tradisjonen tro er Jan Grønlies Krapp en støvete mann som med misnøye finner fram spole og båndopptaker for å høre på sitt fortidige seg være misfornøyd med en enda yngre versjon av et annet fortidig seg. Dialogen mellom den eldre Krapp og den tredve år yngre Krapp dyrkes i denne versjonen. Øyeblikkene der de to tidslinjene møtes i gjenkjennelse og gjentakelse eller med misnøye fungerer som broer og avgrunner mellom fortid og nåtid. Kort latter som Krapp blir med på/Kort latter fra Krapp alene/Lang latter som Krapp deltar i. Det er her den tragikomiske humoren ligger. Og dramatikken. I den eldres møte med sitt tidligere jeg. Med de valg han tok, og ikke tok.

Manglende subtilitet

Men hvorfor kan ikke det aldrende aspektet ved Krapp vises fram like subtilt som drikkingen hans kun kommer fram gjennom gjentatte besøk til kjøkkenet? Et kjøkken vi bare aner i form av en lysstrime fra en antatt døråpning inn dit. Med Harold Pinter som Krapp i The Royal Courts oppsetning av samme stykke fra 2006, trer Krapp fram som en helt annen figur. Regien leker seg også med lydbildet. I starten høres blant annet bjeffing fra en hund som ikke nevnes i Beckets sceneanvisning. Men hunden finnes i et minne vi senere skal få høre om på lydbåndet og blir som lydbilde en kommentar til Krapps forhold til tid, rom og erindring.

Krapp er fremdeles gammel, ser dårlig, er beruset. Han sitter endog i rullestol. Men han trykker ikke papirlappen tett opp til øynene for å vise oss at han ikke kan se. Han subber ikke. Han smatter ikke. Han griser heller ikke bananrester ut over skjorten. For det er ingen bananer. Harold Pinters Krapp er mørk og nærmer seg døden. Det finnes like mange måter å gestalte en eldre på som det finnes gamle mennesker. Harold Pinter får først og fremst et menneske til å tre fram foran oss. Derfor ligner han deg og meg. Og dialogen han har med seg selv blir tvetydig, påtrengende og farlig.

Lydig regi

Dit når ikke iscenesettelse av Krapp på Det Norske Teatret. Og derfor dukker spørsmålet om lydighet opp. Kan respekten for Beckets sceneanvisninger virke begrensende på regirommet, ja, til og med føre til en type spillestil som ikke nødvendigvis står i teksten? De samme sceneanvisningene som kan være med på å fremstille Krapp som stereotypien av en gammel mann, for eksempel Han bøyer seg fram over bordet, myser, kan lest og gestaltet på en annen måte gjøre at Krapp trer fram som et søkende menneske som myser seg gjennom lag av tid. Forskjellen ligger i detaljene.

5. september 2016
Skrevet av Ida Blixt Teige

Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes