Hvem er den stundesløse?

Signe gerda bilde

Fra midt i dagligstuen sitter pianist Mathias Halvorsen/Edmundas Lapenas og akkompagnerer forestillingen som om toner fra Mozart på forhånd var nedtegnet og flettet inn i Holbergs tekst.

 

Når Nationaltheatret idag setter opp Holbergs klassiske komedie, er det ikke med hovedmål å gi publikum ren underholdning for pengene. I Chétouanes versjon er det kjernen ved komediesjangeren som granskes når vi som publikum vender blikket innover og spør oss selv; hva ler jeg av?

 

TEATER

”Den stundesløse”

Av: Ludvig Holberg

Nationaltheatret, Amfiscene

Med: Henrik Rafaelsen, Tone Mostraum, Andrine Sæther, Ågot Sendstad, Heidi Goldmann, Espen Alknes, Jonas, Strand Gravli, Kyrre Hellum, Thorbjørn Harr

Regi: Lauren Chétouane

 

På Nationaltheatrets amfiscene går skuespillerne rundt på scenen når publikum kommer inn. Det er god stemning i rommet, det småprates og hilses mens vi finner plassene våre i amfiet. Pianist Matias Halvorsen er plassert midt på scenen og fra hans flygel strømmer lystige toner av Mozart, Scarlatti og Hayden, som vi først blir klar over idet han slutter å spille. Da er det med ett fryktelig stille. Skuespillerne på scenen har samlet seg rundt en sofa, de venter og ser på oss, som ser på dem. Hvem betrakter hvem her egentlig? Spillet er i gang.

Tradisjonsbundet

Den nesten 300 år gamle komedien har lange tradisjoner på Nationaltheatret, som satte den opp for første gang på hovedscenen i 1901. Holbergs klassiske forviklingskomedie handler om en mann som sier han har så mye forretninger. Han har flere ansatte, både bokholder og husholder, som skal hjelpe han med alt han må gjøre, som i realiteten er å produsere luft og tomme ord. Datteren skal giftes bort og mer forviklinger oppstår. Forrige gang Nationaltheatret satte opp stykket var i 1999 i Kim Bjarkes regi. Det er tilsynelatende ikke helt åpenbart hvorfor Den stundesløse igjen er aktuell på scenen.

Spill i spillet

Amfiscenen har blitt en dagligstue, det felles scenelyset over publikum og skuespillerne på scenen skaper rammene for den gjensidige bevisstheten om at publikum ser på skuespillerne, som observerer publikum, hverandre og seg selv, mens de spiller karakterene i dette åpenbart enkle forvirringskomplottet. I Chétouanes regi ligger kjernen i komedien i dette grepet hvor skuespillerne tydelig ler av seg selv samtidig som de spiller en rolle. Disse små bruddene forsterker leken med publikum som tvinges til å vende blikket mot seg selv.

Tilbakeholdent

Scenografien er nøktern og funksjonalistisk da den tjener forestillingens behov for skuespillernes bevegelsesmønster for ulik tilstedeværelse på scenen. Stoler, bord, sofaer, lamper m.m. er disponert utover på en hverdagslig måte. Lettheten og det enkle uttrykket i rekvisittene understreker forestillingens naive spillestil. Bruken av farger og materialvalg i kostymer og scenografi bringer inn en varm tone i dagligstuen og er vesentlig for vår evne til innlevelse.

Uforløst

Gjennom hele forestillingen balanserer skuespillerne sin tilstedeværelse i rommet gjennom et komisk og absurd kroppsspråk. Thorbjørn Harr glimter til når han tilsynelatende mister kontrollen over kroppen og bena sklir ut til siden. Tyngdepunktet forskyves og han klamrer seg fast til nærmeste bord som støtte, mens han med en totalt uanfektet mine leverer sine replikker. Kyrre Hellum som Leander, er den som leker mest med dette komiske spenningsfeltet mellom det absurde fysiske uttrykket og den tørre leveringen av replikker uten innlevelse. Det gir hint om det enorme humoristiske potensialet som ligger i forestillingen. Så hvorfor er ikke dette grepet tatt helt ut? Mens vi kunne sittet og gap-skrattet oss gjennom hele forestillingen, blir vi isteden sittende å fnysehumre med jevne mellomrom. Chétouanes grep om å balansere forestillingen mellom innlevelse og gjenkjenning uten å gi publikum mulighet til å la seg rive med kan i lengden bli skuffende og dermed også svakheten i prosjektet.

Tidstyv

Når han setter opp De stundesløse i 2016 er det ikke utelukkende for å gi publikum lett underholdning. I denne nedstrippede teaterformen settes scenelyset på nettopp publikum. Komiker Sigrid Bonde Tusvik skriver i programmet til forestillingen at vi som publikummere må åpne opp og la oss rive med. Tiden i teatret skal betraktes som en time-out fra våre ellers travle liv fylt til randen med avtaler og ulike agendaer. Forretningsmannen Vielgenschrey bruker mye tid på å bekymre seg for om uforutsette forretninger vil dukke opp og forstyrre hans egentlige forretninger. Uten de store dramatiske høydepunktene eller tilstrekkelig variasjon oppleves 3 timer som en lang forestilling hvor publikum fort kjenner seg som hovedrolleinnehaveren i Den stundesløse.

skrevet av anonym

4. september 2016
Skrevet av Id

Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes