Holberg i ny drakt ”Befriende og upretensiøst komediespill på Nationaltheatret”

Karin bilde

Henrik Rafaelsen som ”Den stundesløse”. Foto: Nationaltheatret

 

Regi: Laurent Chétouane Scenografi og kostyme: Sanna Dembowski

Lysdesign: Marianne Thallaug Mosand Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Skuespillere: Henrik Rafaelsen, Tone Mostraum, Andrine Sæther, Ågot Sendstad, Heidi Goldmann, Espen Alknes, Jonas Strand Gravli, Kyrre Hellum, Thorbjørn Harr og Mathias Halvorsen.

 

Anmeldelse: Karin Klouman

 

”Den stundesløse” er skrevet av Ludvig Holberg i 1723 og er en klassisk komedieintrige.

Den har blitt satt opp hele åtte ganger på Nationaltheatret. Hvordan gjøre den til tider trauste Holberg teksten ny og aktuell? Gi den til Laurent Chétouane.

Herr. Vielgreschrey er en stundesløs mann. Han bruker all sin tid på å stresse og klage over alt han skal gjøre, så han aldri får gjort noe som helst. Han vil gifte bort sin datter Leonora til den fremtidige bokhandleren Peder som kan bistå ham i hans viktige forretninger. Men Leonora elsker Leander. Husets stuepike Pernille vil la kjærligheten seire og klarer på finurlig vis å lure Herr. Vielgreschrey og omsider føre de to elskende sammen.

Avslappet atmosfære

”Forestillingen er utsolgt” overhører jeg en entusiastisk, ung mann si til sin ledsager i trappen på vei opp til Amfiscenen på Nationaltheatret. Det klirrer i vinglass. Jeg merker at forventningene stiger i meg. I det vi entrer salen møtes vi av ti skuespillere med barokkparykker som vekselvis smiler vennlig og innbydende mot oss og konverserer privat seg i mellom. Jeg enser en avslappet og uformell kontrakt mellom skuespillerne og deres publikum fra første stund, en sjeldenhet på Nationaltheatret, vil jeg påstå.

Et vakkert, men enkelt piano pryder scenens midtpunkt. En sofa på høyre vegg, en sofa på venstre. Rundt i mer eller mindre tilfeldige posisjoner står tre teak lenestoler og fire lamper i ulik størrelse, alt sammen i mer eller mindre nymotens ”retro-stil”. Bakerst til høyre, et hvitt mindre kjøleskap med en stor og fargerik blomsterbukett på toppen. Scenografien er verken spektakulær eller slående, heller noe passé. Man har dessverre sett nøyaktig det samme i utallige Ibsen-tolkninger de siste ti årene. Nok om det.

Komisk kjedsomhet

Skuespillerne finner omsider sine plasser, noen ligger nonsjalant på gulvet, andre henslengt på møblementet. Etter en god stund begynner langsomt Herr Vielgeschrey (Henrik Rafaelsen) etter noen tunge, lange sukk å klage oppgitt over alt han skal og alt det han aldri får gjort og hvor håpløst det hele er. Han er rastløs og kroppsspråket oser av kjedsomhet. Han setter tonen for en upretensiøs, og etter min mening hysterisk morsom teaterlek som skal vare i tre timer. Alle leker samme lek, med unntak av broren til Herr. Vielgeschrey (Heidi Goldmann) som åpenbart har misforstått grepet og desperat prøver å spille i den klassiske versjonen av Holbergs komedie, eller i noe helt annet, der overspill er det som gjelder. Leonoras elskede, Leander (Kyrre Hellum) derimot trollbinder publikum med sitt upretensiøse, intuitive spill. Han mestrer universets komikk ut til fingerspissene og man ser alle lag; mennesket, skuespilleren og karakteren i nydelig samspill.

Leken impro

De uambisiøse og improviserte bevegelsene hos samtlige av skuespillerne gjør dem høyst menneskelige og gjenkjennelige. Noen ganger leker de seg så mye at de glemmer teksten, og på Brechtsk, elegant vis formidler de til sitt publikum og til hverandre at det er helt i orden. Innen denne formen blir det også da uproblematisk at manuset ligger åpent på et notestativ som en diskret erstatning for sufflør. Pianisten (Mathias Halvorsen) sørger for at det ikke blir for forutsigbart eller monotont med lette, improviserte fragmenter av Mozart og Haydn gjennom hele stykket.

Regissøren Laurent Chétouane har med denne Holberg tolkningen laget en forestilling der skuespillerne har mulighet til å improvisere fritt fysisk, alene og med hverandre. Dette skaper uforutsette situasjoner som gjør forestillingen levende, og ikke minst skuespillerne høyst tilstedeværende, selv i et seigt og tregt univers.

Han forteller oss også noe essensielt om samtiden vi lever i. Om det moderne mennesket i 2016 som så desperat higer etter alt som skal oppnås innen en viss tid. Vi vil og skal og må så mye at vi til slutt sitter igjen totalt handlingslammet. Vi er alle ”stundesløse”.

4. september 2016
Skrevet av Ida Blixt Teige

Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes