Ny vitskap = nye drama: teater som (for)varslar

Etyde til Fridomens Vegar, Fjallraven Kanken Mini premiere på Det Norske Teatret (8.10.2016)
av Tore Vagn Lid

(mer…)

Fridomens Vegar

Av Tore Vagn Lid

Premiere på Det Norske Teatret, 8.10.2016

Eg har lenge undra meg over at samtidas credo om den grenselause individuelle fridomen synest gå hand i hand med stadig meir fingitra portar av testar og kontroll-instansar. Alle vil vi liksom teste alle, og det i nær sagt alt; leiinga i barnehagen som testar barna men som sjølv blir testa av kommunale byråkratar som igjen må kvalitetssikrast av andre over dei og kring dei. Osv.:
• «Slik testar sjefen deg!»
• «Slik testar du sjefen!»
• «Test barnet ditt!»
• «Slik testar du kjærasten din!»
• «Test deg sjølv!»
Fridomens speleflate er eit spekelkabinett, der den eine testen speglar seg i den andre: Rektoren som testar lærarens evne og vilje til å teste eleven i nasjonale og internasjonale testar, som så igjen skal gjere det mogleg å skilje vinnarar frå taparar; barn mot barn, leiar mot leiar, medarbeidar mot med-arbeidar, skule mot skule, fedrar mot mødrer, kommune mot kommune, region mot region, land mot land og kontinent mot kontinent. Europa sakkar akterut. Varsko her! Asia kjem! «Og eg.,» som ei ung jente fråSandefjord skriv, etter å ha testa seg sjølv mot ein vegg av nasjonale og overnasjonale prøver..

• «..Eg er under forventa.»

Fridomens vegar synest brulagt med testar, ja vel. Men kvifor eigentleg? Kor kjem denne teste-trongen frå? Er testane der for vår skuld, for at vi skal kunne få det betre – altså (for)betre oss og dei andre, eller har dei kanskje byrja å leve sitt eige mystiske liv – utanfor oss, uavhengige av oss? Er det framleis menneska som skaper testen, eller er det i røynda testen som gradvis og eigenrådig har byrja å skape menneska? Og kanskje viktigast av alt: Kven er det eigentleg som sikrar kvaliteten til denne «Store Andre», denne overjordiske kvalitets-sikraren? Ja, kven er det som til sjuande og sist testar testaren?

• «Godt teater skal stille spørsmåla – ikkje svare»

– er ei litt sliten og lett falmande sanning, årvisst resirkulert i norske teaterprogram. Men kvifor det eigentleg? Kvifor resignere allereie før startstreken? Kvifor ikkje i det minste ha svaret som ambisjon, som utgangspunkt? I mitt vesle teater-stykke skal det ikkje berre stillast spørsmål (som desse), men og gjerast forsøk på å svare. Derfor sender eg to «utgåande reporterar» på ein ekspedisjon for faktisk å finne denne, kall det gjerne sjuande testaren i Pisa-tårnet. Kva vegar dei slår inn på, om dei må gå bakover eller framover i tid, og om dei til sist evnar å løyse oppgåva og komme velberga attende, eller om dei forsvinn og går til grunne undervegs, står (det) sjølvsagt att å sjå. Her er oddsen uviss. Uvisst er det òg kva opphavet til desse barna er. Kven er dei, eigentleg? Er dei (a) –

☐»Det stoffet draumar er laga av»

– som Shakespeare nok kunne ha svara?
Vel, dei siste par åra har vi fått nye hjelpemiddel: Enkle gen-testar som no kan kjøpast for nokre skarve hundrelappar på norske apotek, lovar oss sannsynlege svar på kva barna våre i framtida bør satse på – eller betre, kva vi som opplyste og ansvarsmedvitne foreldre bør satse på for arvingane våre. M.a.o.: Eit innsyn i det draume-stoffet vi er koda med. Det er då ein start, ikkje sant? «Stay on these roads!», slik lyder samtidas ord, frå jobbintervjuarens kartlegging av korleis du kjem til å utføre arbeidet ditt i morgon, til forsikringsselskapet si jakt på familiens sjukdoms-rapportar og potensielt arvelege disposisjonar. For desse forsikrande selskapa handlar det sjølvsagt ikkje om å forandre, men om å kalkulere risiko gjennom å vite noko om det som enno ikkje har skjedd.
Spørsmåla er berre – kva med oss? Vil vi dette? Og om vi vil vite, kor mykje vil vi då vite? Og kven andre skal i så fall få vite, det vi veit, om dei som kanskje enno ikkje er fødde? Og vil barnet eigentleg vite det sjølv? Vil det vite kva for draume-stoff det er laga av, og kva det i så fall ikkje er laga av? Det å vite tidleg nok – kan redde liv. Utan tvil. Sjukdomar kan haldast i sjakk, tragediar førebyggast. Men er det òg mogleg å sjå for seg at ho som alt frå starten av blir opplyst om at ho ikkje kan, heller ikkje vil ta seg bryet med å forsøke, slik at ho – pliktoppfyllande – lever opp til si eiga prognose, si eiga forventning? I kven si interesse er det – eigentleg? Her er det mykje som er uvisst. Det som likevel er sikkert, er at med ny vitskap vil alltid nye utfordringar, nye konfliktar, nye drama trenge seg på. Så langs desse «fridomens vegar»;

☐Går det eigentleg ei grense for kor opplyste vi ønskjer å bli?

Om eg til dømes veit, at mine foreldre visste om sine eigne arvelege diagnosar;

☐Kan eg saksøke foreldra mine for å ha blitt født?

Eller som det heiter – sitert direkte frå «dei nye rettstvistane»;

☐«can people which have severe, pain-cousing genetic/inherited diseases sue their parents for giving birth to them in the first place?»

Ja, her ligg det spørsmål til ein heil quiz, du! Og er det noko denne teaterkvelden kan love, så er det nettopp dette: Quizen som teater og teateret som quiz! Med andre ord eit teater med låge skuldrer der publikum er på lag med kvarandre – og mot kvarandre – og der vi saman med eit vertskap av skodespelarar og musikarar går inn for å løyse samfunnsoppgåver – om mogleg, ein gong for alle. Og heilt sikkert er det, at det til slutt vil vanke ekte premiar til dei beste.

tekst/regi/audio-visuelt konsept
Tore Vagn Lid

Kva er Artistic Research? Om Nordahl Grieg og grenseproblemet

imageI rekkja av forsøk på å svare på kva Artistic Research kan tyde: Kva opnar ein kunstprosess av nye perspektiv og blikk på eit material og eit fenomen? Kva katalyserer kunstprosessen for andre diskurser – og vice versa? Kva er produktive strategiar mellom teater, musikk og refleksiv vitskap?

Her, så subjektivt som mogleg; innlegg om Nordahl Grieg, om kva eg kallar  «Nøytralitets»- eller «grenseproblemet», og om å gå i dialog med «Vår ære og Vår makt» på Den Nationale Scene. Podcast frå Dramatikkens Hus, 26.4:

https://m.soundcloud.com/user-710015072/tore-vagn-lid-om-nordahl-grieg-foredrag-pa-dramatikkens-hus-264-2016

 

 

Portrett av Tore Vagn Lid i Nordisk dramapedagogisk tidsskrift

Les Anette Sture Iversens portrett av Tore Vagn Lid i Nordisk dramapedagogisk tidsskrift 02/2015:

I kampsonen

dramaiskolen

Ny scenekunst – nye kunnskaper/ferdigheter?

I forbindelse med symposiet 2.-3. juni presenterer vi vår flotte fanzine med blant annet tekster fra noen av gjestene!

fanzine

 

The Other Eye – Germany versus Norway: Interchanging Theatrical Strategies

The other eye

Ny bok om relasjonen mellom norsk og tysk scenekunst. Artikler av bl.a Heiner Godbbels, Tore Vagn Lid, Siren Leirvåg Therese Bjørneboe.
Redaktørerer: Elisabeth Leibslie & Anette Therese Pettersen

lanseres på Meteorfestivalen i Bergen ( oktober) og under Nortwindstivalen i Berlin (november)

the other eye II

fra innledning til Scenisk Seminar, Dramatikkens Hus 7.2.2015

Lørdag 7 februar ble det – i regi av prosjektprogrammet – gjennomført et omfattende scenisk seminar på Dramatikkens Hus ( Oslo). Samarbeidspartnere var Dramatikkens Hus og Tt-B. Seminaret ble ledet av Tore Vagn Lid, og ble dokumentert i sin helhet. Her fra Vagn Lids refleksive åpningsetyde/monolog:

image

 

Samtaler om det politiske – 13 år etter

 

TVLTA_wdt

Ser du fremdeles scenekunsten preget av «narsissisme, jåleri og redsel for innhold i kunsten?». Tor Arne Ursin får spørsmålet av Tore Vagn Lid i føljetongen om politisk teater.

Se føljegongen på scenekunst.no her

Skuespillerfaget – Hva er en «god skuespiller» (nå)?

«Det som ble klart etter Stanislavskjj, er at skuespillerkunsten er – og må behandles som – fag eller håndverk. Men hvilket håndverk? Hva rommer dette håndverket? Det var ikke bare et relevant og brennbart spørsmål på 1030tallet. Det er det i enda større grad i dag.»

Les Tore Vagn Lid sitt nye essay:

Om skuespillerkunst