Velkommen tilbake, Nordahl!

Les artikkelen på Bergens Tidene (1.10-17) HER

Forestillingen Vår ære/Vår makt satte i gang mange diskusjoner etter urpremieren i fjor – også langt utenfor Bergen og teaterverdens indre sirkler. Når Nordahl Grieg nå vender tilbake, gjør han det i oktober, nøyaktig 100 år etter en russisk revolusjon som skulle prege forfatteren fra Møhlenpris – kunstnerisk og politisk.

Av Tore Vagn Lid, forfatter, regissør og professor i regi v/KHIO

For meg har arbeidet med Nordahl Grieg stadig vendt tilbake til følgene spørsmål: Hva driver ham, hva motiverer Nordahl – politisk og kunstnerisk? Hvorfor jager gutten fra Møhlenpris seg selv stadig nærmere frontene – fra teaterets avantgarde til de fremste frontlinjene i borgerkrigens Spania og revolusjonens Russland? Hva får mannen som dikter fram rederne på Kalfaret og sjømennene i livbåtene, til å velge bort kunst og humanisme til fordel for kommunismens kamp, og – senere – for døden i et alliert bombefly over Tyskland med ett erklært mål; demoralisering av sivile?

Nordahl Grieg går inn i sin strid og dør 2. desember 1943. Vi kommer aldri til å kunne spørre ham direkte, og ingen psykoanalytiker kommer heller noensinne til å kunne ta plass i stolen ved siden av ham, der han sannsynligvis ligger begravet under asfalt nær Potsdam. Så vi er altså overlatt til oss selv; et team av framkallere, skuespillere, diktere og musikere med teateret som medium, og med Nordahls drama – det han lever og det han skriver – som vår eneste gjenværende samtalepartner.

Jeg tenker det slik: Ved å gå i dialog med Nordahl, kaller vi ham fram, får ham hjem igjen på en måte. Slik kan vi spørre han, og han kan spørre oss.

Mitt eget forhold til Nordahl Grieg går langt tilbake. Som barn oppdaget jeg manuset til Vår Ære og vår Makt  i bokhyllen i sommerhuset vårt på Kalandseid. Siden da har det knuget i bakhodet. Jeg diskuterte det heftig med Georg Johannesen tidlig på 2000-tallet, og luktet på det som en oppsetning flere ganger. Men jeg vegret meg, helt frem til det ble kulturelt felleseie og det altså ble mulig å bearbeide manuset, gå i kunstnerisk dialog med det. Sammen med dramatiker og medforfatter Cecilie Løveid, komponist-kollega Glenn Erik Haugland, dramaturg Solrun Toft Iversen, scenograf Olav Myrtveit og et dedikert team av skuespillere og musikere, arbeidet vi oss lengre og lengre inn i materialet.

Griegs eget stykkeVår ære og vår makt,  ble satt opp for første gang på Den Nationale Scene i 1935. Teatersjefen, Hans Jacob Nilsen, måtte true med å trekke seg for å få stykket oppført. Rederstanden var tungt representert i teaterstyret, og aldri før hadde byen, og dens økonomiske elite, blitt stilt i så grelt lys. Tiden stykket beskriver, “spekulasjonstiden” fra 1914-1918 og den påfølgende økonomiske depresjonen, var en krevende og polarisert tid. Situasjonen som beskrives er samtidig en viktig og skjellsettende del av Bergens og Norges historie, og gir på mange måter et røntgen-blikk inn i kapitalismens anatomi. Mens unge sjømenn under første verdenskrig kjempet på liv og død i provisoriske livbåter, og arbeiderklassens kvinner og barn sultet, tjente skipsredere og spekulanter seg rike på å profittere på Norges status som nøytral stat. Når skip gikk ned, gikk formuer opp. Sjampanjen flommet, millioner skiftet eiere og mektige familieimperier ble grunnlagt. Fremdeles står prektige villa-bygg tilbake i fjellsiden som slitesterke monumenter over denne blodige tiden.

Samtidig er Vår ære og vår makt et omdreiningspunkt for hele Nordahl Griegs politiske prosjekt, et prosjekt som for alvor vekkes i møte med lutfattige slaver i 1920-tallets Kina, som finner sin kompromissløse form i Sovjetunionen på 1930tallet,  og som ender i et alliert bombefly over Tyskland. Rastløsheten, dristigheten og revolusjonstrangen som preget stykket i 1935, håper jeg man også kan finne igjen i vår forestilling – men da transponert til en dristighet av i dag. Det betyr at vi i tillegg til å hente frem bilder og hendelser fra disse dramatiske årtiene, også møter Nordahl når han arbeider med stykket, og når han utkjemper sine ytre- så vel som indre kamper. Slik fremkaller vi sider ved fortiden og undersøker med det hvordan dette har vært med på å prege oss.

Psykoanalysen er basert på en teori om at personligheten, og ubevisste konflikter i et menneskets liv, har røtter i barndommen. Psykoanalytikeren skal hjelpe pasienten til å huske og bearbeide fortrengte opplevelser, slik at man får dypere innsikt i sin egen psyke og komme styrket ut. For meg har denne prosessen et fellestrekk med fremkallingen i et mørkerom, og i det å se teateret som mørkerom ligger også hele mitt regikonsept for forestillingen, et prosjekt som også inngår som del av et større pågående forskningsprosjekt jeg jobber med.

Folks store interesse for slektsgransking har et lignende utgangspunkt. Vi er opptatt av hvordan ting som har skjedd i familien i tidligere tider har vært med på å prege oss. I forestillingen stilles det samme spørsmålet til byen og Bergens kollektive mentalitet. Slik blir Nordahl Griegs Vår ære og Vår makt en portal eller inngang til en psykoanalyse av byen. Dette stykket, som et tidsvitnes forsøk på å gripe den dramatiske tiden i – og mellom – to store kriger, og i påvente av en revolusjon som aldri kom, blir altså en inngang eller et redskap i granskingen av byens forhistorie, og derigjennom også vår egen.

Traumene fra spekulasjonstiden; lidelsene i livbåtene, fattigdommen og arbeidsledigheten i smauene, rederkapitalens kynisme preger oss gjennom å ha preget slektene som gikk her før oss. Men når vi fremkaller minnene ser vi kanskje også hvordan kynismen, spekulasjonen og brutaliteten overlevde Nordahl, tok andre former og lever videre – i nye båter og på nye hav.

Nå vender Nordahl Grieg tilbake til DNS nok en gang. Han går gjennom de samme smauene, i det samme regnet og under den samme himmelen som oss, og vi møter ham inne i teaterrommet, og sier:

Velkommen tilbake, Nordahl! Til oss, her – hvor du hørte hjemme. Du har både vært savnet og ikke savnet. For husk, den krigen der du falt, er over nå. Det samme er ditt elskede Sovjetunionen. Ja, til og med den tvilsomme arbeiderstaten, DDR, som oppstod der hvor du nå ligger begravet, er forlengs historie. Beklager det. Men Franco, Franco er i hvert fall død! Ja, og for ikke å snakket om Hitler! Det er fint å kunne fortelle deg det. Han døde to år etter deg; skjøt seg i en bunker ikke langt fra der du styrtet. Ja, Nordahl, det begynner virkelig å bli en stund siden du stod her sist. Kriger du aldri har sett, har blitt utkjempet med våpen du aldri ville kunne forestille deg. Men vi har også gjort enorme teknologiske framskritt, kanskje vi skal vise deg.. nei la oss vente litt med det. For det aller viktigste – når vi nå går inn i din tid, og du går inn i vår: Nye kriger er i emning, Nordahl. Skip går fortsatt ned, og formuer går fortsatt opp. Akkurat nå øses det livbåter i nye farvann. De er ikke nødvendigvis sjøfolk, men også de betaler dyrt til noen, og mange vil si at vi betaler dyrt for dem. Nye fronter flytter seg nærmere oss. Atter vokser formuer og forskjeller. Det er stor uro, Nordahl. Stor usikkerhet. Ja, mange vil til og med si at vi er kringsatt av fiender. Ikke minst derfor er det så godt å ha deg tilbake. Slik at når vi går inn i din tid, så kan du kanskje – om enn for en stakket stund – gå inn i vår.

Duepost #2: Teateret som drivhus

Til «Fyrsten» 
Machiavellivariasjoner
av Tore Vagn Lid

Due-post # 2: Teateret som drivhus 
Jeg kan bare håpe og tro at duen kom fram med brevet! Du lurer kanskje på hva jeg  holder på med på Malersalen. Jeg skal forsøker å svare så ærlig jeg kan, og begynner med en stemningsrapport:
Utenfor stiger gradestokken. det samme gjør havet. Økonomien vakler. det samme gjør den politiske stabiliteten. Ting går ikke lenger etter noens plan. En økologisk krise svares med mer, ikke mindre utslipp. Arbeidsledighet svares med færre, ikke flere sosiale tiltak. Klasseskiller øker selv om nesten all vitenskap i verden sier at det er farlig. men nesten holder bare nesten, og når kan betviles, må ingenting gjøres. Nok en bar vinter gjør ingen krise. Nok er ikke nok. En død gutt på stranden gjør alt og ingenting. Snøen uteblir, det samme gjør tiltakene. Klokken tikker så fort mot tolv at den må holdes tilbake med makt. Og opp i alt dette (som om ikke dette var nok) dukker jammen varulvene opp igjen fra glemselen og skremmer vettet av oss. (Så mye for den romantiske skolestilen!) Og eu er ut. Og det kule berlin er ut. Og postmodernismen er ut. Og demokrati og menneskerettigheter er ut. Og bilaterale avtaler er så til de grader ut. Og miljøpartiet de grønne er ute fordi de endelig er inne. Og alt virker umulig. Så hva gjør vi da? hva gjør vi? hva i himmelens navn kan vi gjøre? Hva kan ett menneske gjøre, eller noen få  – sammen – om vi da ikke bare vil ta minste motstands vei og enten overgi oss til pulsmåler og karrierestige , eller la oss innta av det deilige mørket, og fråtse i det umuliges kunst.
Jo, kanskje – tenkte jeg – kan vi forsøke å bygge vår egen vesle konkrete utopi. Og det er ikke ment som ironi. I spørsmålet li gger allerede oppgaven: Er det mulig å få noe – i hvert fall

noe – til å vokse i disse avmektige tider? Er det mulig å få noe til å vokse der ingen skulle tro at noe kunne gro? Og herfra kom altså tanken om teateret som drivhus; ikke metaforisk ment, men konkret! Så har vi altså, etter mye forhandling og sondering, fått litt tid og litt penger til å forsøke å lage en konkret utopi; til å få ting til å gro, kollektivt og på egne premisser. Jeg har gitt konseptet et navn: «Malersalen som drivhus». Om det spirer og gror? Vi får vente og se.

6. september 2017
Skrevet av Ida Blixt Teige

Kategorier: Dueposter, Fyrsten - Machiavelli variasjoner

Duepost #1: En brevdue lander på veksthuset

Til «Fyrsten»
Machiavelli-variasjoner
av Tore Vagn Lid
 
  • MOTIV: En brevdue lander på veksthuset 
 
Av og til postes et brev som ikke ender opp på rett adresse. Og – som du vet – sendes det feil første gang, så kan det ta lang, lang tid, før det endelig kommer fram. Og det finnes til slutt ingen som helt vet hvor brevet egentlig skulle. Det gikk fem hundrede og fem år – 505! – før dette brevet havnet her, hos oss. Akkurat her. En kveld, vi prøvde å få vekstene våre til å gro, og vannsystemet vårt til å fungere, kom det en due, satte seg ved vinduet her borte og nektet å flytte seg. Time etter time satt den bare der. Natt etter natt. Som om den insisterte på å bli. Vi trodde til slutt at den var syk, og at den hadde landet her oppe for å dø. Så for å være snill (jeg kan egentlig ikke fordra duer) tok jeg noen frø, rakte hånden forsiktig fram, og der, plutselig, satt den på hånden min. Og festet til foten hadde den en kapsel i blankt metall. Og inne i denne vesle kapselen lå en rull med tynt, tynt, tynt papir. Og på de flortynne sidene var det skrevet tett i tett i tett med ord. Og da vi rullet papiret forsiktig ut, og holdt det opp mot lyset, så kunne vi se at at det var skrevet på latin, og at det var undertegnet: Niccólo Machiavelli. Og mens det fjærkledde gamle sendebudet, nippet fra våre økologiske frø, dyrket her inne, leste vi først en tittel – «De principatibus», som visst nok betyr «Om fyrster». Og vi tenkte at disse sidene umulig kunne være ment for oss, teater-mennesker, som – ja, selv om vi riktig nok akkurat nå befant oss høyt, høyt oppe i dette ærverdige gamle teaterbygget likevel var så langt fra makten, og i tillegg så langt unna de akademiske sfærer det overhodet var mulig å komme. Men siden jo vi er nysgjerrige og ærgjerrige av natur, og i tillegg vant til å lese høyt, gikk vi likevel løs på teksten, på vår måte. [ord for ord og med google translate] Og der, nesten helt i starten, stod det noe som virkelig interesserte oss, og som gjorde at vi litt etter litt kunne leve oss inn i den som her hadde ført pennen. Leve oss inn i denne Machiavelli: «Og selv om jeg anser dette verk uverdig, Deres Nåde, er jeg likevel sikker på at De i Deres godhet vil motta det, tatt i betraktning at dette er den største gave min ringe person kan tilby dem.» Og så, noen setninger senere, kom det som virkelig gav oss – gjøglere og trubadurer – bensin på bålet:
«JEG HÅPER DU IKKE OPPFATTER DET PÅTRENGENDE AT NOEN AV SLETTESTE OG LAVESTE RANG TILLATER SEG Å TALE OM, OG Å DISKSUTERE SÅ HØYE SPØRSMÅL SOM STATENES STYRELSE OG FYRSTERS GJØREN OG LADEN. MEN SLIK DEN SOM TEGNER ET KART MÅ PLASSERE SEG NEDE PÅ SLETTENE FOR Å KUNNE TEGNE HØYDENE, OG FOR Å KUNNE TEGNE SLETTENE MÅ GÅ OPP PÅ DE HØYESTE FJELL, SÅ MÅ EN SOM ØNSKER Å FORSTÅ MENNESKENES NATUR VÆRE FYRSTE, OG DEN SOM ØNSKER Å FORSTÅ FYRSTENES NATUR, VÆRE – AV FOLKET

«Skuespillerens arbeid med tekst» – boklansering

 Tore Vagn Lid har sammen med Lars Erik Holter (red.), Turid Gunnes, Terje Strømdahl og Øystein Stene skrevet boken Skuespillerens arbeid med tekst.

Fredag 8. September klokken 18:00 til 19:00 lanseres boken på prøvesal 1 på Teaterhøskolen. Kvelden vil bestå av en presentasjon av boken (av redaktør Lars Erik Holter) og en samtale mellom artikkelforfatterne og publikum (ledet av Gianluca Iumiento).

Om boken:

Arbeid med tekst er fremdeles en sentral del av skuespillerkunstens fundament. Men hva dramatisk tekst er, og hvordan den leses, er i konstant endring. Mer enn noen gang trenger vi en avklaring om hvordan vi arbeider med tekst i skuespillerpedagogikken, hvilke utfordringer vi står overfor, og hva fremtidens skuespiller trenger av ferdigheter.

Boka ”Skuespillerens arbeid med tekst” er primært siktet mot skuespillerstudenter under utdanning, men vil være nyttig for alle som arbeider med teater – enten det er på, bak eller foran scenen.

reflexive etude in Helsinki

In Helsinki to present my reflexive étude, «The dramaturgy of quality concepts: From describing to prescribing (stage)art» at the Nordic Conference on Cultural Policy Research.

MELLOM ROM

Innledende etyde til premiere på Highway Hypnosis, Festspillene i Nord-Norge, 27.6.2017

Gjennom veggene på et hotellrom: 

-Lave stemmer, plutselige dunk, skrik, stillhet, mer stillhet, latter. Elsker de hverandre der inne? Slår de? Hva gjør de, hvem er de og hva er de? 

Gjennom veggene på et annet hotellrom (naborommet?):

-En pianist øver. Om og om igjen. Puccinis ufullendte opera, Turandot.  Den eventyrlige, mange vil nok si mislykkede operaen. Den om isprinsessen, prinsen og slavinnen. Den som sluttet uten slutt fordi komponisten døde, eller fordi han døde fordi historien ikke gikk opp og det hele ble umulig. Hvorfor spiller han akkurat den i kveld? Hvem snakker han med? Er han egentlig alene der inne? Hva øver han til? Og hvor lenge skal han plage naboen sin med dette? 

Den som har bodd litt på hotell, og særlig på de mindre luksuriøse, vet hva som kan ligge mellom rommene: Stemmer som mikses i hverandre; gråten fra ett rom som møter stønnene fra et annet; den støyende festen som slår seg gjennom gipsveggen og inn til det stille alvoret, det rommet den aldri var invitert til; ensomhet som bekreftes gjensidig av intens nærhet. Noens forløsning møter andres spenning. Latter og skrik flyter over i hverandre. Noen sørger mens andre nyter. Montasjer i sex og sorg, ufrivillig akkompagnerer de hverandre, og ufrivillig hvisker de fram nye historier. For mellom rom og rom ligger alltid det stedet hvor hotellet forteller sine historier som fragmenter. Og den som har ligget og lyttet litt, vil vite at disse fortellingene alltid vil være våre egne fortellinger; for hotellet snakker ikke til oss direkte, gir oss ikke velformede setninger eller avrundede plott. Fra biter og fliker av lyder, tegn og rytmer er det opp til gjesten alene å pusle sammen helhetene. Og for hver gjest som sjekker inn, og som dikter, vil nye sammenhenger tre fram. For lydene mellom rommene har jo i seg selv ingenting med hverandre å gjøre, ikke sant. Eller er det nettopp det de har? 

For å prøve å forstå hvordan du vanligvis tenker og forholdet deg til ting som er nye eller flertydige, vil jeg vise deg noen bilder. De er laget med blekk, brettet og åpnet igjen slik at det har blitt dannet et mønster. Nå vil jeg at du skal fortelle meg hva du synes de kan ligne på, minne om, eller få deg til å tenke på. Det er ingen svar som er riktige eller gale her. Bare fortell meg hva bildene kan ligne på, minne om eller få deg til å tenke på. Dette er kort nummer en. 

I 1921, samme år som Puccini starter arbeidet med sin ufullendte opera, holdt en ung sveitser, psykoanalytikeren Hermann Rorschach, opp ti små bilder for sine pasienter. Ti kort, i nøyaktig rekkefølge og utført etter klare prosedyrer. De var laget av blekk, brettet og foldet ut igjen, slik at underlige mønstre og fargekombinasjoner oppsto. En obskur test som opp gjennom årene er blitt elsket og hatet – og elsket og hatet igjen. Men har den noe med teater å gjøre? Og hva med Highway Hypnosis-syndromet, først beskrevet i 1921, hvor den kjørende – med øynene fiksert på ett punkt – kommer inn i en transelignende tilstand av våken søvn?

Svarene ligger kanskje der,

mellom menneskene,

mellom rommene. 

Larvatus prodeo

Tore Vagn Lid

From the performance – «Fridomens Vegar» at Det Norske Teatret 2016

From the performance – «Fridomens Vegar» at Det Norske Teatret 2016

  • voice: Bjørn Sundquist 
  • text/music: Tore Vagn Lid
  • Visual/Animation: Kyrre Bjørkås/Kristian Pedersen
  • guitar: Thomas Valeur 

Fridomens Vegar from K B on Vimeo.

Auf der Suche einer reflexiven Dramaturgie: Wenn die Struktur nicht kann, was die Akteure wollen

img_6571img_6570 3. Timberland Pas Cher Fjallraven Kanken Sale Kids til 6. asics gel nimbus 17 uomo november 2016 vil Tore Vagn Lid holde innlegg under Kongress der Gesellschaft für Theaterwissenschaft i Frankfurt og Gießen. Cincinnati Bearcats Los Angeles Angels Jersey Temaet for kongressen er teater som kritikk (Theater als Kritik). fra nettsidene til Gtw. Air Jordan 1 Canotte Sacramento Kings om kongressen: «Under the heading “Theatre as Critique”, the organisers of the 13th Congress of the Society for Theatre Studies invite researchers to examine theatre as a critical practice. Timberland Hiver Bottes scarpe asics running online With the crisis of the classical groundings of both theatre and critique in mind, the congress aims at a reconsideration of, on the one hand, the history, theory and issues of theatre and, on the other, the concept of critique. nike air max At the heart of the debate, therefore, is not just the subject matter of theatre critique but rather critique itself. Plenary speeches and shorter contributions on 8 different subject areas will be complemented by performative formats, visits to the theatre, talks and scenic contributions from students of the Hessian Theatre Academy (HTA).»  

(mer…)

Kvalitetsbegrepenes dramaturgi

Fra å beskrive til å foreskrive (scene)kunsten. Parajumpers Midseason Adirondack Veste Refleksiv etyde. Burberry Sweat-shirt bilde 3 I boken ‘Kvalitetsforståelser Kvalitetsbegrepet i samtidens kunst og kultur’ (red. Chaussures ASICS Gel Glorify pour Femme Knut Ove Eliassen og Øyvind Prytz, utgitt av Kulturrådet i kommisjon hos Fagbokforlaget) skriver Tore Vagn Lid om kvalitetsbegrepenes dramaturgi i (scene)kunsten.

  • Womens Nike Air Max 90
  • Han fremstiller en distinksjonsøkonomi der hvilke kvaliteter som vektlegges legger føringer for hva som produseres og vektlegges i den utøvende kunstpraksisen. bilde 2 Utdrag: Om kunstbegrepens dramaturgi: «En slik dramaturgisk strategi innebærer for det første å avkreve begrepet «kvalitet» sine spesifikke kvaliteter. Nike Air Max Baratas Det dreier seg altså om å forfølge begrepet og spørre kritisk etter de spesifikke kvalitetsparameterne som det i konkrete sammenhenger argumenteteres og dømmes ut fra.» (s 121) Om kvalitetsbegrepet i spenningsfelt: «Spørsmålet om kvalitetsbegrep som «inngrep», som i seg selv virkende handlinger, bringer oss over mot scenekunstfeltet som et – i bourdieusk forstand – interessefelt av motsetninger. Air VAPORMAX I et slik spenningsfelt vil ulike konstellasjoner og maktrelasjoner nødvendigvis virke ulikt tilbake på kunstens og kunstnerens handlingsrom. air max 1 femme Det er kvalitetbegrepenes bevegelser og virkninger innenfor dette dynamiske kraftfeltet som til syvende og sist gjør det meningsfullt å snakke om deres dramaturgi. Det dramaturgiske spørsmålet utvides til et prinsipielt spørsmål om motivasjon, holdbarhet og virkning: hvem og hva styrer disse begrepenes konjunksjoner? Når er disse begrepene og deres konjunkturer resultat av genuine innsikter, og når tjener de heller som stattholdere for mer eller mindre fordekte økonomiske eller symbolske » næringsinteresser»? Når virker de produktivt åpnene, og når virker de regressivt og lukkende?» (s 121-122) felt - kvalitetsforståelser Felt landskap - kvalitetsforståelser Landskap Om Redefinering av (scenekunst)feltet: » Et blikk på utviklingen av norsk scenekunst avtegner tydelig et felt i forandring. Kole Calhoun Jersey De statiske skyttergravposisjonene mellom «frie eksperimenter» og «institusjonell klassikerforedling», slik de frem mot millenniumskiftet nærmest var å ta for gitt, har gang på gang blitt utfordret. LUNAREPIC FLYKNIT Overskridende samarbeid på tvers av institusjonelle skillelinjer, påkostede progressive gjestespill på de mest tradisjonsrike scenen og endret infrastruktur som lar så vel enkeltkunstnerne som kunstpublikum eksponeres for flere og mer mangefasetterte uttrykk, har bidratt til å endre infrastrukturen i scenekusten.» (s 124) Om distingsjonsøkonomien i kunstfeltet: «Å redefinere sin posisjon i feltet vil nettopp kunne innebære forsøk på å distingvere seg fra et felts øvrige posisjoner ved å flytte eller (re-)posisjonere seg (relasjonelt) i forhold til disse. I dette, som jeg velger å kalle feltes distinksjonsøkonomi, ligger dermed forutsetningene for nye forsøk på distinksjoner på begrepsnivå, innovering av trender og aktiv utdatering av «gamle».» (s 125-126) Om det performative ved kunstbegrepene: «For en refleksiv dramaturgi vil det være nødvendig – om enn langt fra tilstrekkelig – å undersøke nye kunstbegreper og kategorier i lys av en slik distingsjonsøkonomi. Adidas Zx Flux Homme Bleu

  • Adidas Nmd Donna
  • Det vil på ingen måte si det samme som at nye begreper og nye pradigmatiske vendinger ikke kan være grunnleggende estetisk forankret og samtidig artikulerte vesentlige og produktive bevegelseri samtidskunsten. Nike Air Jordan 28
    nike air max 2016 heren Men dersom slike begreper skapes og settes i omløp først og fremst som feltbasert valuta, er dette i seg selv dramaturgiske handlinger med avgjørende implikasjoner for kunstens og kunstnerens estetiske handlingsrom.» (s 126-127) Om endringsprosesser på resepsjonssiden: «Fra altså til nå å ha vært knyttet til tendenser og utviklingstrekk i samtidskunsten gjør den postdramatiske «bruddflaten» seg virksom også på resepsjonsnivå – i kunstjournalismen og det offentlige ordskifte. New Balance 577 homme Om denne hypotesen er riktig, står vi ovenfor en tendens som vil kunne forsterkes ved at nye kritikerstemmer og nye kunsteksperter, som i langt større grad er vokst opp med (og utdannet i relasjon til) postdramatiske uttrykk og arbeidsformer, begynner å gjøre seg gjeldene på arenaer som har vært reservert aktører med utdannelser og preferanser hentet fra det dramatiske teaterets perspektiver og kvalitetsregimer. Mario Manningham Jersey Å bevisstgjøre en slik (epistemologisk) «bruddflate» vil være avgjørende, ikke bare for kunstaktører, kiritkere og journalister, men også innenfor kunstforvaltningen». (s 134) Om Offentlighetens rolle som kvalitetssikrer: «Offentlighetens og de bevilgende myndigheters fornyete og forsterkete fokus på kunstnerisk kvalitet møter for tiden et scenekunstfelt som i og med det postdramatiske har beveget seg ut i en sone av usikkerhet, og hvor forståelsen av kvalitet har spaltet seg og blitt grunnleggende kontrapunktisk. Parajumpers Lightweight Alisee 6 Blazer Nike Air Max 2017 Heren Det som for få år siden gjaldt som nærmest aprioriske sannheter og «godt» og «dårlig», «faglig» og «dilettantisk», «relevant» og «irrelevant», er kommet under press. Angel Pagan Jersey Slik, mellom den kunstpolitiske offentlighetens hige etter å definere kvalitet, og et kunstfelt i stadig bevegelse, øynes et mulig motsetningsforhold: Om ambisjonen er flerstemte og åpnene kunstfelt, vil kvalitet som tverrpolitisk «trylleformel» – et kulturpolitikkens svar på kvantifiserbar kvalitetssikring – fort kunne gå på bekostning av de produktive brytningene som nå preger scenekustfeltet som helhet».

    foredrag/presentasjon : Kvalitet i scenekunsten: Hva er bra, for hvem og hvorfor?

    Tirsdag 19. TUBULAR SHADOW KNIT Ray Ban pas cher april 2016 klokken 19:00 holdes det samtale med Tore Vagn Lid på Bergen Offentlige bibliotek om kvalitet i scenekunsten. Saint Louis Billikens nike air max 2016 zwart Følgende er hentet fra bergenbibliotek.no: landskap - kvalitetsforståelserfelt - kvalitetsforståelser Den samme oppsetningen, de samme aktørene på scenen, Alabama T-Shirts i samme rom, New Balance 446 femme samme kveld, New Balance 420 homme til samme tid og sett fra et nærmest identisk sted i salen.

  • air max 90 bianco donna
  • Likefullt: to radikalt forskjellige kritikker, to kontrapunktiske oppfatninger, to helt forskjellige vurderinger av kunstnerisk kvalitet, Nike Air Foamposite Womens av hva som er godt og hva som ikke er det. NIKE TENNIS CLASSIC ULTRA FLYKNIT new balance 373 uomo prezzo Samtale med Tore Vagn Lid. Tore Vagn Lid er regissør, dramatiker og kunstnerisk leder for Transiteatret-Bergen. Doudoune Parajumpers Angie Master new balance 737 damskie Han var nylig aktuell med oppsetningen Vår ære og vår makt på DNS. Adidas Homme Han er dessuten professor i regi på KHiO, Joe Vellano og prosjektleder for forskningsprosjektet «Kunnskaper & ferdigheter for et postdramatisk teater». adidas superstar 80s homme

  • Maglia Stephen Curry
  • I forbindelse med dette har han skrevet artikkelen «Kvalitetsbegrepets dramaturgi», som vi tar utgangspunkt i denne kvelden. nike air max 1 Teksten er en del av Kulturrådets antologi «Kvalitetsforståelser.