MELLOM ROM

Innledende etyde til premiere på Highway Hypnosis, Festspillene i Nord-Norge, 27.6.2017

Gjennom veggene på et hotellrom: 

-Lave stemmer, plutselige dunk, skrik, stillhet, mer stillhet, latter. Elsker de hverandre der inne? Slår de? Hva gjør de, hvem er de og hva er de? 

Gjennom veggene på et annet hotellrom (naborommet?):

-En pianist øver. Om og om igjen. Puccinis ufullendte opera, Turandot.  Den eventyrlige, mange vil nok si mislykkede operaen. Den om isprinsessen, prinsen og slavinnen. Den som sluttet uten slutt fordi komponisten døde, eller fordi han døde fordi historien ikke gikk opp og det hele ble umulig. Hvorfor spiller han akkurat den i kveld? Hvem snakker han med? Er han egentlig alene der inne? Hva øver han til? Og hvor lenge skal han plage naboen sin med dette? 

Den som har bodd litt på hotell, og særlig på de mindre luksuriøse, vet hva som kan ligge mellom rommene: Stemmer som mikses i hverandre; gråten fra ett rom som møter stønnene fra et annet; den støyende festen som slår seg gjennom gipsveggen og inn til det stille alvoret, det rommet den aldri var invitert til; ensomhet som bekreftes gjensidig av intens nærhet. Noens forløsning møter andres spenning. Latter og skrik flyter over i hverandre. Noen sørger mens andre nyter. Montasjer i sex og sorg, ufrivillig akkompagnerer de hverandre, og ufrivillig hvisker de fram nye historier. For mellom rom og rom ligger alltid det stedet hvor hotellet forteller sine historier som fragmenter. Og den som har ligget og lyttet litt, vil vite at disse fortellingene alltid vil være våre egne fortellinger; for hotellet snakker ikke til oss direkte, gir oss ikke velformede setninger eller avrundede plott. Fra biter og fliker av lyder, tegn og rytmer er det opp til gjesten alene å pusle sammen helhetene. Og for hver gjest som sjekker inn, og som dikter, vil nye sammenhenger tre fram. For lydene mellom rommene har jo i seg selv ingenting med hverandre å gjøre, ikke sant. Eller er det nettopp det de har? 

For å prøve å forstå hvordan du vanligvis tenker og forholdet deg til ting som er nye eller flertydige, vil jeg vise deg noen bilder. De er laget med blekk, brettet og åpnet igjen slik at det har blitt dannet et mønster. Nå vil jeg at du skal fortelle meg hva du synes de kan ligne på, minne om, eller få deg til å tenke på. Det er ingen svar som er riktige eller gale her. Bare fortell meg hva bildene kan ligne på, minne om eller få deg til å tenke på. Dette er kort nummer en. 

I 1921, samme år som Puccini starter arbeidet med sin ufullendte opera, holdt en ung sveitser, psykoanalytikeren Hermann Rorschach, opp ti små bilder for sine pasienter. Ti kort, i nøyaktig rekkefølge og utført etter klare prosedyrer. De var laget av blekk, brettet og foldet ut igjen, slik at underlige mønstre og fargekombinasjoner oppsto. En obskur test som opp gjennom årene er blitt elsket og hatet – og elsket og hatet igjen. Men har den noe med teater å gjøre? Og hva med Highway Hypnosis-syndromet, først beskrevet i 1921, hvor den kjørende – med øynene fiksert på ett punkt – kommer inn i en transelignende tilstand av våken søvn?

Svarene ligger kanskje der,

mellom menneskene,

mellom rommene. 

Larvatus prodeo

Tore Vagn Lid

Duepost #2: Teateret som drivhus

Til «Fyrsten» 
Machiavellivariasjoner
av Tore Vagn Lid

Due-post # 2: Teateret som drivhus 
Jeg kan bare håpe og tro at duen kom fram med brevet! Du lurer kanskje på hva jeg  holder på med på Malersalen. Jeg skal forsøker å svare så ærlig jeg kan, og begynner med en stemningsrapport:
Utenfor stiger gradestokken. det samme gjør havet. Økonomien vakler. det samme gjør den politiske stabiliteten. Ting går ikke lenger etter noens plan. En økologisk krise svares med mer, ikke mindre utslipp. Arbeidsledighet svares med færre, ikke flere sosiale tiltak. Klasseskiller øker selv om nesten all vitenskap i verden sier at det er farlig. men nesten holder bare nesten, og når kan betviles, må ingenting gjøres. Nok en bar vinter gjør ingen krise. Nok er ikke nok. En død gutt på stranden gjør alt og ingenting. Snøen uteblir, det samme gjør tiltakene. Klokken tikker så fort mot tolv at den må holdes tilbake med makt. Og opp i alt dette (som om ikke dette var nok) dukker jammen varulvene opp igjen fra glemselen og skremmer vettet av oss. (Så mye for den romantiske skolestilen!) Og eu er ut. Og det kule berlin er ut. Og postmodernismen er ut. Og demokrati og menneskerettigheter er ut. Og bilaterale avtaler er så til de grader ut. Og miljøpartiet de grønne er ute fordi de endelig er inne. Og alt virker umulig. Så hva gjør vi da? hva gjør vi? hva i himmelens navn kan vi gjøre? Hva kan ett menneske gjøre, eller noen få  – sammen – om vi da ikke bare vil ta minste motstands vei og enten overgi oss til pulsmåler og karrierestige , eller la oss innta av det deilige mørket, og fråtse i det umuliges kunst.
Jo, kanskje – tenkte jeg – kan vi forsøke å bygge vår egen vesle konkrete utopi. Og det er ikke ment som ironi. I spørsmålet li gger allerede oppgaven: Er det mulig å få noe – i hvert fall

noe – til å vokse i disse avmektige tider? Er det mulig å få noe til å vokse der ingen skulle tro at noe kunne gro? Og herfra kom altså tanken om teateret som drivhus; ikke metaforisk ment, men konkret! Så har vi altså, etter mye forhandling og sondering, fått litt tid og litt penger til å forsøke å lage en konkret utopi; til å få ting til å gro, kollektivt og på egne premisser. Jeg har gitt konseptet et navn: «Malersalen som drivhus». Om det spirer og gror? Vi får vente og se.

6. februar 2017
Skrevet av Ida Blixt Teige

Kategorier: Dueposter, Fyrsten - Machiavelli variasjoner

Duepost #1: En brevdue lander på veksthuset

Til «Fyrsten»
Machiavelli-variasjoner
av Tore Vagn Lid
 
  • MOTIV: En brevdue lander på veksthuset 
 
Av og til postes et brev som ikke ender opp på rett adresse. Og – som du vet – sendes det feil første gang, så kan det ta lang, lang tid, før det endelig kommer fram. Og det finnes til slutt ingen som helt vet hvor brevet egentlig skulle. Det gikk fem hundrede og fem år – 505! – før dette brevet havnet her, hos oss. Akkurat her. En kveld, vi prøvde å få vekstene våre til å gro, og vannsystemet vårt til å fungere, kom det en due, satte seg ved vinduet her borte og nektet å flytte seg. Time etter time satt den bare der. Natt etter natt. Som om den insisterte på å bli. Vi trodde til slutt at den var syk, og at den hadde landet her oppe for å dø. Så for å være snill (jeg kan egentlig ikke fordra duer) tok jeg noen frø, rakte hånden forsiktig fram, og der, plutselig, satt den på hånden min. Og festet til foten hadde den en kapsel i blankt metall. Og inne i denne vesle kapselen lå en rull med tynt, tynt, tynt papir. Og på de flortynne sidene var det skrevet tett i tett i tett med ord. Og da vi rullet papiret forsiktig ut, og holdt det opp mot lyset, så kunne vi se at at det var skrevet på latin, og at det var undertegnet: Niccólo Machiavelli. Og mens det fjærkledde gamle sendebudet, nippet fra våre økologiske frø, dyrket her inne, leste vi først en tittel – «De principatibus», som visst nok betyr «Om fyrster». Og vi tenkte at disse sidene umulig kunne være ment for oss, teater-mennesker, som – ja, selv om vi riktig nok akkurat nå befant oss høyt, høyt oppe i dette ærverdige gamle teaterbygget likevel var så langt fra makten, og i tillegg så langt unna de akademiske sfærer det overhodet var mulig å komme. Men siden jo vi er nysgjerrige og ærgjerrige av natur, og i tillegg vant til å lese høyt, gikk vi likevel løs på teksten, på vår måte. [ord for ord og med google translate] Og der, nesten helt i starten, stod det noe som virkelig interesserte oss, og som gjorde at vi litt etter litt kunne leve oss inn i den som her hadde ført pennen. Leve oss inn i denne Machiavelli: «Og selv om jeg anser dette verk uverdig, Deres Nåde, er jeg likevel sikker på at De i Deres godhet vil motta det, tatt i betraktning at dette er den største gave min ringe person kan tilby dem.» Og så, noen setninger senere, kom det som virkelig gav oss – gjøglere og trubadurer – bensin på bålet:
«JEG HÅPER DU IKKE OPPFATTER DET PÅTRENGENDE AT NOEN AV SLETTESTE OG LAVESTE RANG TILLATER SEG Å TALE OM, OG Å DISKSUTERE SÅ HØYE SPØRSMÅL SOM STATENES STYRELSE OG FYRSTERS GJØREN OG LADEN. MEN SLIK DEN SOM TEGNER ET KART MÅ PLASSERE SEG NEDE PÅ SLETTENE FOR Å KUNNE TEGNE HØYDENE, OG FOR Å KUNNE TEGNE SLETTENE MÅ GÅ OPP PÅ DE HØYESTE FJELL, SÅ MÅ EN SOM ØNSKER Å FORSTÅ MENNESKENES NATUR VÆRE FYRSTE, OG DEN SOM ØNSKER Å FORSTÅ FYRSTENES NATUR, VÆRE – AV FOLKET

From the performance – «Fridomens Vegar» at Det Norske Teatret 2016

From the performance – «Fridomens Vegar» at Det Norske Teatret 2016

  • voice: Bjørn Sundquist 
  • text/music: Tore Vagn Lid
  • Visual/Animation: Kyrre Bjørkås/Kristian Pedersen
  • guitar: Thomas Valeur 

Fridomens Vegar from K B on Vimeo.

Auf der Suche einer reflexiven Dramaturgie: Wenn die Struktur nicht kann, was die Akteure wollen

img_6571img_6570 3. til 6. november 2016 vil Tore Vagn Lid holde innlegg under Kongress der Gesellschaft für Theaterwissenschaft i Frankfurt og Gießen. Temaet for kongressen er teater som kritikk (Theater als Kritik).

fra nettsidene til Gtw. om kongressen:

«Under the heading “Theatre as Critique”, the organisers of the 13th Congress of the Society for Theatre Studies invite researchers to examine theatre as a critical practice. With the crisis of the classical groundings of both theatre and critique in mind, the congress aims at a reconsideration of, on the one hand, the history, theory and issues of theatre and, on the other, the concept of critique. At the heart of the debate, therefore, is not just the subject matter of theatre critique but rather critique itself. Plenary speeches and shorter contributions on 8 different subject areas will be complemented by performative formats, visits to the theatre, talks and scenic contributions from students of the Hessian Theatre Academy (HTA).»

 

(mer…)

Ny vitskap = nye drama: teater som (for)varslar 

Etyde til Fridomens Vegar, premiere på Det Norske Teatret (8.10.2016)
 
av Tore Vagn Lid

(mer…)

Fridomens Vegar

Av Tore Vagn Lid

Premiere på Det Norske Teatret, 8.10.2016

Eg har lenge undra meg over at samtidas credo om den grenselause individuelle fridomen synest gå hand i hand med stadig meir fingitra portar av testar og kontroll-instansar. Alle vil vi liksom teste alle, og det i nær sagt alt; leiinga i barnehagen som testar barna men som sjølv blir testa av kommunale byråkratar som igjen må kvalitetssikrast av andre over dei og kring dei. Osv.:
• «Slik testar sjefen deg!»
• «Slik testar du sjefen!»
• «Test barnet ditt!»
• «Slik testar du kjærasten din!»
• «Test deg sjølv!»
Fridomens speleflate er eit spekelkabinett, der den eine testen speglar seg i den andre: Rektoren som testar lærarens evne og vilje til å teste eleven i nasjonale og internasjonale testar, som så igjen skal gjere det mogleg å skilje vinnarar frå taparar; barn mot barn, leiar mot leiar, medarbeidar mot med-arbeidar, skule mot skule, fedrar mot mødrer, kommune mot kommune, region mot region, land mot land og kontinent mot kontinent. Europa sakkar akterut. Varsko her! Asia kjem! «Og eg.,» som ei ung jente fråSandefjord skriv, etter å ha testa seg sjølv mot ein vegg av nasjonale og overnasjonale prøver..

• «..Eg er under forventa.»

Fridomens vegar synest brulagt med testar, ja vel. Men kvifor eigentleg? Kor kjem denne teste-trongen frå? Er testane der for vår skuld, for at vi skal kunne få det betre – altså (for)betre oss og dei andre, eller har dei kanskje byrja å leve sitt eige mystiske liv – utanfor oss, uavhengige av oss? Er det framleis menneska som skaper testen, eller er det i røynda testen som gradvis og eigenrådig har byrja å skape menneska? Og kanskje viktigast av alt: Kven er det eigentleg som sikrar kvaliteten til denne «Store Andre», denne overjordiske kvalitets-sikraren? Ja, kven er det som til sjuande og sist testar testaren?

• «Godt teater skal stille spørsmåla – ikkje svare»

– er ei litt sliten og lett falmande sanning, årvisst resirkulert i norske teaterprogram. Men kvifor det eigentleg? Kvifor resignere allereie før startstreken? Kvifor ikkje i det minste ha svaret som ambisjon, som utgangspunkt? I mitt vesle teater-stykke skal det ikkje berre stillast spørsmål (som desse), men og gjerast forsøk på å svare. Derfor sender eg to «utgåande reporterar» på ein ekspedisjon for faktisk å finne denne, kall det gjerne sjuande testaren i Pisa-tårnet. Kva vegar dei slår inn på, om dei må gå bakover eller framover i tid, og om dei til sist evnar å løyse oppgåva og komme velberga attende, eller om dei forsvinn og går til grunne undervegs, står (det) sjølvsagt att å sjå. Her er oddsen uviss. Uvisst er det òg kva opphavet til desse barna er. Kven er dei, eigentleg? Er dei (a) –

☐»Det stoffet draumar er laga av»

– som Shakespeare nok kunne ha svara?
Vel, dei siste par åra har vi fått nye hjelpemiddel: Enkle gen-testar som no kan kjøpast for nokre skarve hundrelappar på norske apotek, lovar oss sannsynlege svar på kva barna våre i framtida bør satse på – eller betre, kva vi som opplyste og ansvarsmedvitne foreldre bør satse på for arvingane våre. M.a.o.: Eit innsyn i det draume-stoffet vi er koda med. Det er då ein start, ikkje sant? «Stay on these roads!», slik lyder samtidas ord, frå jobbintervjuarens kartlegging av korleis du kjem til å utføre arbeidet ditt i morgon, til forsikringsselskapet si jakt på familiens sjukdoms-rapportar og potensielt arvelege disposisjonar. For desse forsikrande selskapa handlar det sjølvsagt ikkje om å forandre, men om å kalkulere risiko gjennom å vite noko om det som enno ikkje har skjedd.
Spørsmåla er berre – kva med oss? Vil vi dette? Og om vi vil vite, kor mykje vil vi då vite? Og kven andre skal i så fall få vite, det vi veit, om dei som kanskje enno ikkje er fødde? Og vil barnet eigentleg vite det sjølv? Vil det vite kva for draume-stoff det er laga av, og kva det i så fall ikkje er laga av? Det å vite tidleg nok – kan redde liv. Utan tvil. Sjukdomar kan haldast i sjakk, tragediar førebyggast. Men er det òg mogleg å sjå for seg at ho som alt frå starten av blir opplyst om at ho ikkje kan, heller ikkje vil ta seg bryet med å forsøke, slik at ho – pliktoppfyllande – lever opp til si eiga prognose, si eiga forventning? I kven si interesse er det – eigentleg? Her er det mykje som er uvisst. Det som likevel er sikkert, er at med ny vitskap vil alltid nye utfordringar, nye konfliktar, nye drama trenge seg på. Så langs desse «fridomens vegar»;

☐Går det eigentleg ei grense for kor opplyste vi ønskjer å bli?

Om eg til dømes veit, at mine foreldre visste om sine eigne arvelege diagnosar;

☐Kan eg saksøke foreldra mine for å ha blitt født?

Eller som det heiter – sitert direkte frå «dei nye rettstvistane»;

☐«can people which have severe, pain-cousing genetic/inherited diseases sue their parents for giving birth to them in the first place?»

Ja, her ligg det spørsmål til ein heil quiz, du! Og er det noko denne teaterkvelden kan love, så er det nettopp dette: Quizen som teater og teateret som quiz! Med andre ord eit teater med låge skuldrer der publikum er på lag med kvarandre – og mot kvarandre – og der vi saman med eit vertskap av skodespelarar og musikarar går inn for å løyse samfunnsoppgåver – om mogleg, ein gong for alle. Og heilt sikkert er det, at det til slutt vil vanke ekte premiar til dei beste.

tekst/regi/audio-visuelt konsept
Tore Vagn Lid

Kva er Artistic Research? Om Nordahl Grieg og grenseproblemet

imageI rekkja av forsøk på å svare på kva Artistic Research kan tyde: Kva opnar ein kunstprosess av nye perspektiv og blikk på eit material og eit fenomen? Kva katalyserer kunstprosessen for andre diskurser – og vice versa? Kva er produktive strategiar mellom teater, musikk og refleksiv vitskap?

Her, så subjektivt som mogleg; innlegg om Nordahl Grieg, om kva eg kallar  «Nøytralitets»- eller «grenseproblemet», og om å gå i dialog med «Vår ære og Vår makt» på Den Nationale Scene. Podcast frå Dramatikkens Hus, 26.4:

https://m.soundcloud.com/user-710015072/tore-vagn-lid-om-nordahl-grieg-foredrag-pa-dramatikkens-hus-264-2016

 

 

foredrag/presentasjon : Kvalitet i scenekunsten: Hva er bra, for hvem og hvorfor?

Tirsdag 19. april 2016 klokken 19:00 holdes det samtale med Tore Vagn Lid på Bergen Offentlige bibliotek om kvalitet i scenekunsten. Følgende er hentet fra bergenbibliotek.no:

landskap - kvalitetsforståelserfelt - kvalitetsforståelser

Den samme oppsetningen, de samme aktørene på scenen, i samme rom, samme kveld, til samme tid og sett fra et nærmest identisk sted i salen. Likefullt: to radikalt forskjellige kritikker, to kontrapunktiske oppfatninger, to helt forskjellige vurderinger av kunstnerisk kvalitet, av hva som er godt og hva som ikke er det. Samtale med Tore Vagn Lid.

Tore Vagn Lid er regissør, dramatiker og kunstnerisk leder for Transiteatret-Bergen. Han var nylig aktuell med oppsetningen Vår ære og vår makt på DNS. Han er dessuten professor i regi på KHiO, og prosjektleder for forskningsprosjektet «Kunnskaper & ferdigheter for et postdramatisk teater». I forbindelse med dette har han skrevet artikkelen «Kvalitetsbegrepets dramaturgi», som vi tar utgangspunkt i denne kvelden. Teksten er en del av Kulturrådets antologi «Kvalitetsforståelser. Kvalitetsbegrepet i samtidens kunst og kultur.»

Biblioteket ønsker å dra fram den aller beste og viktigste litteraturen gjennom formidlingsprosjektet Til Kjernen.

 

Kvalitetsbegrepenes dramaturgi

Fra å beskrive til å foreskrive (scene)kunsten. Refleksiv etyde. 

bilde 3

I boken ‘Kvalitetsforståelser Kvalitetsbegrepet i samtidens kunst og kultur’ (red. Knut Ove Eliassen og Øyvind Prytz, utgitt av Kulturrådet i kommisjon hos Fagbokforlaget) skriver Tore Vagn Lid om kvalitetsbegrepenes dramaturgi i (scene)kunsten. Han fremstiller en distinksjonsøkonomi der hvilke kvaliteter som vektlegges legger føringer for hva som produseres og vektlegges i den utøvende kunstpraksisen.

bilde 2

Utdrag: 

Om kunstbegrepens dramaturgi:

«En slik dramaturgisk strategi innebærer for det første å avkreve begrepet «kvalitet» sine spesifikke kvaliteter. Det dreier seg altså om å forfølge begrepet og spørre kritisk etter de spesifikke kvalitetsparameterne som det i konkrete sammenhenger argumenteteres og dømmes ut fra.» (s 121)

Om kvalitetsbegrepet i spenningsfelt:

«Spørsmålet om kvalitetsbegrep som «inngrep», som i seg selv virkende handlinger, bringer oss over mot scenekunstfeltet som et – i bourdieusk forstand – interessefelt av motsetninger. I et slik spenningsfelt vil ulike konstellasjoner og maktrelasjoner nødvendigvis virke ulikt tilbake på kunstens og kunstnerens handlingsrom. Det er kvalitetbegrepenes bevegelser og virkninger innenfor dette dynamiske kraftfeltet som til syvende og sist gjør det meningsfullt å snakke om deres dramaturgi. Det dramaturgiske spørsmålet utvides til et prinsipielt spørsmål om motivasjon, holdbarhet og virkning: hvem og hva styrer disse begrepenes konjunksjoner? Når er disse begrepene og deres konjunkturer resultat av genuine innsikter, og når tjener de heller som stattholdere for mer eller mindre fordekte økonomiske eller symbolske » næringsinteresser»? Når virker de produktivt åpnene, og når virker de regressivt og lukkende?» (s 121-122)

felt - kvalitetsforståelser

Felt

landskap - kvalitetsforståelser

Landskap 

Om Redefinering av (scenekunst)feltet:

» Et blikk på utviklingen av norsk scenekunst avtegner tydelig et felt i forandring. De statiske skyttergravposisjonene mellom «frie eksperimenter» og «institusjonell klassikerforedling», slik de frem mot millenniumskiftet nærmest var å ta for gitt, har gang på gang blitt utfordret. Overskridende samarbeid på tvers av institusjonelle skillelinjer, påkostede progressive gjestespill på de mest tradisjonsrike scenen og endret infrastruktur som lar så vel enkeltkunstnerne som kunstpublikum eksponeres for flere og mer mangefasetterte uttrykk, har bidratt til å endre infrastrukturen i scenekusten.» (s 124)

Om distingsjonsøkonomien i kunstfeltet:

«Å redefinere sin posisjon i feltet vil nettopp kunne innebære forsøk på å distingvere seg fra et felts øvrige posisjoner ved å flytte eller (re-)posisjonere seg (relasjonelt) i forhold til disse. I dette, som jeg velger å kalle feltes distinksjonsøkonomi, ligger dermed forutsetningene for nye forsøk på distinksjoner på begrepsnivå, innovering av trender og aktiv utdatering av «gamle».» (s 125-126)

Om det performative ved kunstbegrepene:

«For en refleksiv dramaturgi vil det være nødvendig – om enn langt fra tilstrekkelig – å undersøke nye kunstbegreper og kategorier i lys av en slik distingsjonsøkonomi. Det vil på ingen måte si det samme som at nye begreper og nye pradigmatiske vendinger ikke kan være grunnleggende estetisk forankret og samtidig artikulerte vesentlige og produktive bevegelseri samtidskunsten. Men dersom slike begreper skapes og settes i omløp først og fremst som feltbasert valuta, er dette i seg selv dramaturgiske handlinger med avgjørende implikasjoner for kunstens og kunstnerens estetiske handlingsrom.» (s 126-127)

Om endringsprosesser på resepsjonssiden:

«Fra altså til nå å ha vært knyttet til tendenser og utviklingstrekk samtidskunsten gjør den postdramatiske «bruddflaten» seg virksom også på resepsjonsnivå – i kunstjournalismen og det offentlige ordskifte. Om denne hypotesen er riktig, står vi ovenfor en tendens som vil kunne forsterkes ved at nye kritikerstemmer og nye kunsteksperter, som i langt større grad er vokst opp med (og utdannet i relasjon til) postdramatiske uttrykk og arbeidsformer, begynner å gjøre seg gjeldene på arenaer som har vært reservert aktører med utdannelser og preferanser hentet fra det dramatiske teaterets perspektiver og kvalitetsregimer. Å bevisstgjøre en slik (epistemologisk) «bruddflate» vil være avgjørende, ikke bare for kunstaktører, kiritkere og journalister, men også innenfor kunstforvaltningen». (s 134)

Om Offentlighetens rolle som kvalitetssikrer:

«Offentlighetens og de bevilgende myndigheters fornyete og forsterkete fokus på kunstnerisk kvalitet møter for tiden et scenekunstfelt som i og med det postdramatiske har beveget seg ut i en sone av usikkerhet, og hvor forståelsen av kvalitet har spaltet seg og blitt grunnleggende kontrapunktisk. Det som for få år siden gjaldt som nærmest aprioriske sannheter og «godt» og «dårlig», «faglig» og «dilettantisk», «relevant» og «irrelevant», er kommet under press. Slik, mellom den kunstpolitiske offentlighetens hige etter å definere kvalitet, og et kunstfelt i stadig bevegelse, øynes et mulig motsetningsforhold: Om ambisjonen er flerstemte og åpnene kunstfelt, vil kvalitet som tverrpolitisk «trylleformel» – et kulturpolitikkens svar på kvantifiserbar kvalitetssikring – fort kunne gå på bekostning av de produktive brytningene som nå preger scenekustfeltet som helhet». (s 136)

Les hele teksten og resten av «Kvalitetsforståelser» på kulturradet.no

bilde 1