«Puppe-attentatet» i Høresal VI, 22.4.1969

Frankfurt-oppdatering 5.7.18

«Puppe-attentatet» i Høresal VI, 22.4.1969 

eller – Adornos siste forelesning.

Jeg sitter ikke så langt fra Goethe-universitetets «Hörsal VI», i bydelen Bockenheim, Frankfurt a.Main.

Her fant aksjonen sted; den som fikk navnet «puppe-aksjonen»; den som skulle sende den 65 år gamle Frankfurter-filosofen Theodor «Teddy» W. Adorno ut av universitetet for godt. Tittelen han hadde valgt, denne dagen i april, var: «Einführung in das dialektische Denken» – innføring i den dialektiske tenkningen.

I en fullstappet sal – 22.4.96 – sitter flere unge kvinner, som har droppet BH, men som likefullt har kneppet igjen kåper og skinnjakker. Først bryter noen i salen foreleseren av; roper til ham. Provokasjonen er forventet. Adorno svarer..»Jeg gir dere fem minutter til å avgjøre om forelesningen min skal finne sted, eller ikke.» Da, umiddelbart, springer tre unge kvinner opp mot ham. Det går fort. De overrumpler filosofen, stiller seg rundt ham – tett på  – med bare bryster og forsøker å kysse ham. En medsammensvoren i salen tar et planlagt bilde. Den viser forskrekkelsen i ansiktet til den allmektige professoren som forsøker å holde dokumentmappen opp foran ansiktet som et skjold. Et forskremt, spøkelsesaktig uttrykk. Hegel og Marx mot bare bryster. «Einführung in das dialektische Denken». Aksjonistene gjør rent bord. All kunnskap i verden makter ikke å stå i mot dette. Filosofen og komponisten, kjent som et «geni», men også kjent på campusen som en som ser seg ekstra lenge og ekstra grundig om etter utvalgte kvinnelige studenter, er sjanseløs. Han rygger, trekker seg bakover på podiet. Og med tårer i øynene forlater han «Hörsal IV»; forlater student-bydelen Bockenheim; forlater Goethe-universitetet; forlater Institutt for sosialforskning, for – litt senere – å forlate alt og alle, for godt. Etterpå skal ingen ha vært stolte. Aller minst de unge aktivistene, hvor  visst nok bare en av kvinnene, sammen med fotografen, til nå har blitt identifisert med navn. Hvem de andre to er (eller var) skal fremdeles være en godt bevart hemmelighet.

«Einführung in das dialektische Denken»:  Vinnerne går under jorden og blir der. Fotografen går i dekning og truer fortsatt med å saksøke alle som sprer bildet hans. Filosofen Adorno, dør høyt oppe i de sveitsiske alpene, i august samme år, 3000 meter over havet, av hjerteinfarkt. Han som skrev til kollega Marcuse at 1968-opprøret hadde klare fascistiske trekk, men samtidig han som skrev..»jeg frykter nasjonal sosialismen i demokratiet mer enn jeg frykter nasjonalsosialismen som er mot demokratiet.»

For min del, er Adorno-delen av seminarene mine i Frankfurt over. Nå står et scenisk seminar for tur. Jeg har kalt det «unntakstilstandens dramaturgi». Første dag skal finne sted på en scene, bygget like over Adornos gamle «Høresal VI».

Tore Vagn Lid

Frankfurt-oppdatering, 28.juni: Framtidens teater-bygg?

Forslag til formel: Hvordan vi forestiller oss nybygget  = Hvordan vi forestiller oss framtidens teater 

Størrelse? Plassering? Antall plasser? Farge? osv. Når et land, en by, et fylke bestemmer seg for å bygge et nytt teater, blir det også synlig hvilke forestillinger vi har om hva teater er og kan være.

I valget om å bygge «helt nytt» røpes også hva vi forventer og hva vi ønsker oss at teater skal være.

Ofte(st) diskuteres fasaden; «stygt», «malplassert», «ekskluderende», «inkluderende».  Arkitekten(e) forsvarer eller angriper. Langt sjeldnere diskuteres innsiden: Hva skal være mulig å lage, hva skal være mulig å tenke.

På Frankfurt LAB, i går, som en del av instituttets serie «Teaterbygningens dramaturgi», stilte arkitekt-studenter fra  Dokumenta-byen Kassel ut sine forslag til det planlagte nye teaterhuset i Frankfurt a.M. Modeller ble stilt ut, tegninger presentert, og utstillingen står fram til i høst.

Interessant, progressivt og åpnende.

Samtidig ble det klart (både ut fra utstilling og ut fra diskusjonen) at fasade-spørsmålet igjen blindet for innside-spørsmålet. «Ny utside» – «Gammel innside». Dermed ble de unge arkitektenes «blikk» langt på vei symptomer på et teater-blikk på autopilot.

Det slår meg at her står vi overfor et symptom som trenger et terapeutisk motsvar, men at diagnosen i det minste skulle være klar.

Tore Vagn Lid

Velkommen tilbake, Nordahl!

Av Tore Vagn Lid, forfatter, regissør og professor i regi v/KHIO

For meg har arbeidet med Nordahl Grieg stadig vendt tilbake til følgene spørsmål: Hva driver ham, hva motiverer Nordahl – politisk og kunstnerisk? Hvorfor jager gutten fra Møhlenpris seg selv stadig nærmere frontene – fra teaterets avantgarde til de fremste frontlinjene i borgerkrigens Spania og revolusjonens Russland? Hva får mannen som dikter fram rederne på Kalfaret og sjømennene i livbåtene, til å velge bort kunst og humanisme til fordel for kommunismens kamp, og – senere – for døden i et alliert bombefly over Tyskland med ett erklært mål; demoralisering av sivile?

Nordahl Grieg går inn i sin strid og dør 2. desember 1943. Vi kommer aldri til å kunne spørre ham direkte, og ingen psykoanalytiker kommer heller noensinne til å kunne ta plass i stolen ved siden av ham, der han sannsynligvis ligger begravet under asfalt nær Potsdam. Så vi er altså overlatt til oss selv; et team av framkallere, skuespillere, diktere og musikere med teateret som medium, og med Nordahls drama – det han lever og det han skriver – som vår eneste gjenværende samtalepartner.

Jeg tenker det slik: Ved å gå i dialog med Nordahl, kaller vi ham fram, får ham hjem igjen på en måte. Slik kan vi spørre han, og han kan spørre oss.

Mitt eget forhold til Nordahl Grieg går langt tilbake. Som barn oppdaget jeg manuset til Vår Ære og vår Makt  i bokhyllen i sommerhuset vårt på Kalandseid. Siden da har det knuget i bakhodet. Jeg diskuterte det heftig med Georg Johannesen tidlig på 2000-tallet, og luktet på det som en oppsetning flere ganger. Men jeg vegret meg, helt frem til det ble kulturelt felleseie og det altså ble mulig å bearbeide manuset, gå i kunstnerisk dialog med det. Sammen med dramatiker og medforfatter Cecilie Løveid, komponist-kollega Glenn Erik Haugland, dramaturg Solrun Toft Iversen, scenograf Olav Myrtveit og et dedikert team av skuespillere og musikere, arbeidet vi oss lengre og lengre inn i materialet.

Griegs eget stykke, Vår ære og vår makt,  ble satt opp for første gang på Den Nationale Scene i 1935. Teatersjefen, Hans Jacob Nilsen, måtte true med å trekke seg for å få stykket oppført. Rederstanden var tungt representert i teaterstyret, og aldri før hadde byen, og dens økonomiske elite, blitt stilt i så grelt lys. Tiden stykket beskriver, “spekulasjonstiden” fra 1914-1918 og den påfølgende økonomiske depresjonen, var en krevende og polarisert tid. Situasjonen som beskrives er samtidig en viktig og skjellsettende del av Bergens og Norges historie, og gir på mange måter et røntgen-blikk inn i kapitalismens anatomi. Mens unge sjømenn under første verdenskrig kjempet på liv og død i provisoriske livbåter, og arbeiderklassens kvinner og barn sultet, tjente skipsredere og spekulanter seg rike på å profittere på Norges status som nøytral stat. Når skip gikk ned, gikk formuer opp. Sjampanjen flommet, millioner skiftet eiere og mektige familieimperier ble grunnlagt. Fremdeles står prektige villa-bygg tilbake i fjellsiden som slitesterke monumenter over denne blodige tiden.

Samtidig er Vår ære og vår makt et omdreiningspunkt for hele Nordahl Griegs politiske prosjekt, et prosjekt som for alvor vekkes i møte med lutfattige slaver i 1920-tallets Kina, som finner sin kompromissløse form i Sovjetunionen på 1930tallet,  og som ender i et alliert bombefly over Tyskland. Rastløsheten, dristigheten og revolusjonstrangen som preget stykket i 1935, håper jeg man også kan finne igjen i vår forestilling – men da transponert til en dristighet av i dag. Det betyr at vi i tillegg til å hente frem bilder og hendelser fra disse dramatiske årtiene, også møter Nordahl når han arbeider med stykket, og når han utkjemper sine ytre- så vel som indre kamper. Slik fremkaller vi sider ved fortiden og undersøker med det hvordan dette har vært med på å prege oss.

Psykoanalysen er basert på en teori om at personligheten, og ubevisste konflikter i et menneskets liv, har røtter i barndommen. Psykoanalytikeren skal hjelpe pasienten til å huske og bearbeide fortrengte opplevelser, slik at man får dypere innsikt i sin egen psyke og komme styrket ut. For meg har denne prosessen et fellestrekk med fremkallingen i et mørkerom, og i det å se teateret som mørkerom ligger også hele mitt regikonsept for forestillingen, et prosjekt som også inngår som del av et større pågående forskningsprosjekt jeg jobber med.

Folks store interesse for slektsgransking har et lignende utgangspunkt. Vi er opptatt av hvordan ting som har skjedd i familien i tidligere tider har vært med på å prege oss. I forestillingen stilles det samme spørsmålet til byen og Bergens kollektive mentalitet. Slik blir Nordahl Griegs Vår ære og Vår makt en portal eller inngang til en psykoanalyse av byen. Dette stykket, som et tidsvitnes forsøk på å gripe den dramatiske tiden i – og mellom – to store kriger, og i påvente av en revolusjon som aldri kom, blir altså en inngang eller et redskap i granskingen av byens forhistorie, og derigjennom også vår egen.

Traumene fra spekulasjonstiden; lidelsene i livbåtene, fattigdommen og arbeidsledigheten i smauene, rederkapitalens kynisme preger oss gjennom å ha preget slektene som gikk her før oss. Men når vi fremkaller minnene ser vi kanskje også hvordan kynismen, spekulasjonen og brutaliteten overlevde Nordahl, tok andre former og lever videre – i nye båter og på nye hav.

Nå vender Nordahl Grieg tilbake til DNS nok en gang. Han går gjennom de samme smauene, i det samme regnet og under den samme himmelen som oss, og vi møter ham inne i teaterrommet, og sier:

Velkommen tilbake, Nordahl! Til oss, her – hvor du hørte hjemme. Du har både vært savnet og ikke savnet. For husk, den krigen der du falt, er over nå. Det samme er ditt elskede Sovjetunionen. Ja, til og med den tvilsomme arbeiderstaten, DDR, som oppstod der hvor du nå ligger begravet, er forlengs historie. Beklager det. Men Franco, Franco er i hvert fall død! Ja, og for ikke å snakket om Hitler! Det er fint å kunne fortelle deg det. Han døde to år etter deg; skjøt seg i en bunker ikke langt fra der du styrtet. Ja, Nordahl, det begynner virkelig å bli en stund siden du stod her sist. Kriger du aldri har sett, har blitt utkjempet med våpen du aldri ville kunne forestille deg. Men vi har også gjort enorme teknologiske framskritt, kanskje vi skal vise deg.. nei la oss vente litt med det. For det aller viktigste – når vi nå går inn i din tid, og du går inn i vår: Nye kriger er i emning, Nordahl. Skip går fortsatt ned, og formuer går fortsatt opp. Akkurat nå øses det livbåter i nye farvann. De er ikke nødvendigvis sjøfolk, men også de betaler dyrt til noen, og mange vil si at vi betaler dyrt for dem. Nye fronter flytter seg nærmere oss. Atter vokser formuer og forskjeller. Det er stor uro, Nordahl. Stor usikkerhet. Ja, mange vil til og med si at vi er kringsatt av fiender. Ikke minst derfor er det så godt å ha deg tilbake. Slik at når vi går inn i din tid, så kan du kanskje – om enn for en stakket stund – gå inn i vår.

Duepost #2: Teateret som drivhus

noe – til å vokse i disse avmektige tider? Er det mulig å få noe til å vokse der ingen skulle tro at noe kunne gro? Og herfra kom altså tanken om teateret som drivhus; ikke metaforisk ment, men konkret! Så har vi altså, etter mye forhandling og sondering, fått litt tid og litt penger til å forsøke å lage en konkret utopi; til å få ting til å gro, kollektivt og på egne premisser. Jeg har gitt konseptet et navn: «Malersalen som drivhus». Om det spirer og gror? Vi får vente og se.

Duepost #1: En brevdue lander på veksthuset

—

«Skuespillerens arbeid med tekst» – boklansering

Fredag 8. September klokken 18:00 til 19:00 lanseres boken på prøvesal 1 på Teaterhøskolen. Kvelden vil bestå av en presentasjon av boken (av redaktør Lars Erik Holter) og en samtale mellom artikkelforfatterne og publikum (ledet av Gianluca Iumiento).

Om boken:

Arbeid med tekst er fremdeles en sentral del av skuespillerkunstens fundament. Men hva dramatisk tekst er, og hvordan den leses, er i konstant endring. Mer enn noen gang trenger vi en avklaring om hvordan vi arbeider med tekst i skuespillerpedagogikken, hvilke utfordringer vi står overfor, og hva fremtidens skuespiller trenger av ferdigheter.

Boka ”Skuespillerens arbeid med tekst” er primært siktet mot skuespillerstudenter under utdanning, men vil være nyttig for alle som arbeider med teater – enten det er på, bak eller foran scenen.

reflexive etude in Helsinki

In Helsinki to present my reflexive étude, «The dramaturgy of quality concepts: From describing to prescribing (stage)art» at the Nordic Conference on Cultural Policy Research.

MELLOM ROM

Innledende etyde til premiere på Highway Hypnosis, Festspillene i Nord-Norge, 27.6.2017

Gjennom veggene på et hotellrom: 

-Lave stemmer, plutselige dunk, skrik, stillhet, mer stillhet, latter. Elsker de hverandre der inne? Slår de? Hva gjør de, hvem er de og hva er de? 

Gjennom veggene på et annet hotellrom (naborommet?):

-En pianist øver. Om og om igjen. Puccinis ufullendte opera, Turandot.  Den eventyrlige, mange vil nok si mislykkede operaen. Den om isprinsessen, prinsen og slavinnen. Den som sluttet uten slutt fordi komponisten døde, eller fordi han døde fordi historien ikke gikk opp og det hele ble umulig. Hvorfor spiller han akkurat den i kveld? Hvem snakker han med? Er han egentlig alene der inne? Hva øver han til? Og hvor lenge skal han plage naboen sin med dette? 

Den som har bodd litt på hotell, og særlig på de mindre luksuriøse, vet hva som kan ligge mellom rommene: Stemmer som mikses i hverandre; gråten fra ett rom som møter stønnene fra et annet; den støyende festen som slår seg gjennom gipsveggen og inn til det stille alvoret, det rommet den aldri var invitert til; ensomhet som bekreftes gjensidig av intens nærhet. Noens forløsning møter andres spenning. Latter og skrik flyter over i hverandre. Noen sørger mens andre nyter. Montasjer i sex og sorg, ufrivillig akkompagnerer de hverandre, og ufrivillig hvisker de fram nye historier. For mellom rom og rom ligger alltid det stedet hvor hotellet forteller sine historier som fragmenter. Og den som har ligget og lyttet litt, vil vite at disse fortellingene alltid vil være våre egne fortellinger; for hotellet snakker ikke til oss direkte, gir oss ikke velformede setninger eller avrundede plott. Fra biter og fliker av lyder, tegn og rytmer er det opp til gjesten alene å pusle sammen helhetene. Og for hver gjest som sjekker inn, og som dikter, vil nye sammenhenger tre fram. For lydene mellom rommene har jo i seg selv ingenting med hverandre å gjøre, ikke sant. Eller er det nettopp det de har? 

For å prøve å forstå hvordan du vanligvis tenker og forholdet deg til ting som er nye eller flertydige, vil jeg vise deg noen bilder. De er laget med blekk, brettet og åpnet igjen slik at det har blitt dannet et mønster. Nå vil jeg at du skal fortelle meg hva du synes de kan ligne på, minne om, eller få deg til å tenke på. Det er ingen svar som er riktige eller gale her. Bare fortell meg hva bildene kan ligne på, minne om eller få deg til å tenke på. Dette er kort nummer en. 

I 1921, samme år som Puccini starter arbeidet med sin ufullendte opera, holdt en ung sveitser, psykoanalytikeren Hermann Rorschach, opp ti små bilder for sine pasienter. Ti kort, i nøyaktig rekkefølge og utført etter klare prosedyrer. De var laget av blekk, brettet og foldet ut igjen, slik at underlige mønstre og fargekombinasjoner oppsto. En obskur test som opp gjennom årene er blitt elsket og hatet – og elsket og hatet igjen. Men har den noe med teater å gjøre? Og hva med Highway Hypnosis-syndromet, først beskrevet i 1921, hvor den kjørende – med øynene fiksert på ett punkt – kommer inn i en transelignende tilstand av våken søvn?

Svarene ligger kanskje der,

mellom menneskene,

mellom rommene. 

Larvatus prodeo

Tore Vagn Lid

From the performance – «Fridomens Vegar» at Det Norske Teatret 2016

From the performance – «Fridomens Vegar» at Det Norske Teatret 2016

• voice: Bjørn Sundquist 
• text/music: Tore Vagn Lid
• Visual/Animation: Kyrre Bjørkås/Kristian Pedersen
• guitar: Thomas Valeur 

Fridomens Vegar from K B on Vimeo.

Auf der Suche einer reflexiven Dramaturgie: Wenn die Struktur nicht kann, was die Akteure wollen

(mer…)