DER ALMENRAUSCH-KOMPLEX: Introduktion, Makroetüde und reflexiv Etüde, Frankfurt a.M (Frankfurt Lab, Mousonturm) 8.5-9.5.2018

VORTRAG: DER ALMENRAUSCH-KOMPLEX

ALMENRAUSCH-KOMPLEKSET

Tore Vagn Lid

Takk til professor og kollega Nikolaus Müller-Schöll, takk til Künstlerhaus Mousonturm, til Hessische Theaterakademie og hjertelig velkommen til dere alle!

Dersom den visuelle høringen – som altså om litt skal starte i naborommet – utgjør selve hoved-satsen (eller hoveddelen) i min tiltredelsesforelesning, utgjør det jeg nå skal si et slags (i musikkdramaturgisk vokabular) forspill eller preludium. Ambisjonen er todelt: Først og fremst, og siden vi befinner oss i Tyskland, og altså  langt unna den dramaturgiske konteksten som denne komposisjonen langt på vei tar for gitt, trengs i hvert fall et røft omriss over den scenografien av historisk, geografisk og politisk art som den visuelle høring spiller seg ut i. For det andre – og fordi kveldens arrangement, mer enn å være en alminnelig kveld i teateret, er del av et stadig pågående kunstnerisk forskningsprosjekt – trengs også noen få ord om prosjektet; m.a.o. om det som formalt står på spil og om forholdet mellom organisasjonsform og kunstform. Det har slått meg i det siste, at desto mer jeg betrakter dette arbeidet med «Almenrausch», desto mer oppdager jeg at et gammelt begrep fra Carl Gustav Jung kan være dekkende. Begrepet, som stammer fra psykoanalysens formative år, er «Kompleks». Og med kompleks sikter jeg til to forskjellig ting: For det første sikter jeg til «Almenrausch» som et spesifikt norsk, historisk traume. Det vil si Almenrausch som konkret historisk inngang til et kompleks av fortrenging og fortielse som har preget norsk selvforståelse og selvfølelse i årene etter frigjøringen 1945.For det andre sikter jeg til «Almenrausch» som dreiemoment for et scenisk-dramaturgisk eksperiment, hvor det samme fenomenet eller materialet, danner utgangspunkt og motiv for en kunstnerisk undersøkelse som strekker seg over mange år. Altså, et teaterarbeid som ikke «er avsluttet», «har premiere», som ikke finner sin «ideelle form», «sin endelige versjon», men som hele tiden – og motivert så vel av kunstneriske som politisk-historiske forhold – holdes oppe og i bevegelse.

For enkelthet skyld, skal jeg begynne med det siste komplekset og og avslutte med det første (Og jeg skal love å være kort):

FØRSTE KOMPLEKS

Altså til Almernrausch som et dramaturgisk og organisatorisk kompleks:

Fra 2006 til nå, har jeg på ulike måter, og med vidt forskjellige metoder og kunstneriske team grepet tilbake til nettopp Almenrausch som tema for formale eksperimenter og undersøkelser. Den første versjonen, fra 2008,  er en stor scenisk forestilling med orkester, båndspillere og skuespiller. Den andre versjonen er et bredt anlagt radioeksperiment, hvor Norsk Rikskringkasting (sammenlignbart med Deutschland Funk) til slutt gikk med på et bredt anlagt og kostbart eksperiment med det jeg kalte en «radiohøring»; altså en iscenesatt audio-høring, sendt i beste sendetid, over tre uker, vinteren 2011. Den tredje etappen, som også danner bakteppet for den nye versjonen som presenteres i kveld, gjøres innenfor rammene av det uavhengige kunstnerkollektiv Transiteatret-Bergen, og er samtidig del av et pågående kunstnerisk forskningsprosjekt som jeg for tiden leder på Kunsthøgskolen i Oslo. Her er målet å la Radiohøringen, altså hørespillversjonen,  transformeres eller omfunksjoneres dramaturgisk  til en audiovisuell «samrøring». Det dere ser og hører, blir versjon #3  i dette, kall det gjerne, dramaturgiske eksperimentet. Dette er med andre ord et teaterarbeid som ikke (slik det så ofte er tilfellet i teatret) «er avsluttet», «har premiere», som ikke har funnet sin «ideale form», «sin endelige versjon», men som hele tiden – og motivert så vel av kunstneriske som politisk-historiske forhold – holdes oppe og i bevegelse.

Fordi kveldens forestilling samtidig er mitt tiltredelses-foredrag i forbindelse med utnevnelsen til Hölderlin-gjesteprofessoratet i allmenn og sammenlignende dramaturgi, har jeg bestemt meg for å dele med dere noen tanker, kall det gjerne «formale baktanker», knyttet til  denne konkrete versjonen, og særlig til begrepene  visuell høring generelt og radio-høring. Men: i stedet for å gjøre det her, i muntlig form, har jeg bestemt meg for å formulere dette i form av en liten tekst som jeg har lagt på bordet inne i hørings-salen. Dette er en liten, kall det gjerne øvelse, eller refleksiv etyde, som jeg vil be dere om kort å lese gjennom det før vi begynner, og – om dere kan og vil – som dere gjerne også kan lese det på nytt når selve eksperimentet er over.  Og – i kunstvitenskapens navn – send oss gjerne en mail, eller en kommentar. Det vil kunne hjelpe både teorien og praksisen videre!

ANDRE KOMPLEKS

Og så til det andre komplekset:[1]

Tilbake i 2006 hadde hverken jeg, eller noen jeg kjente, noensinne hørt om «Aktion Almenrausch». Vi kjente heller ikke navnene på noen av disse gamle partisanene, eller noen av historiene og skjebnene deres. I løpet av 60 år – og uendelig antall krigsreportasjer, jubileer  og feiringer – var det da knappest reist et eneste minnesmerke; ingen medaljer var delt ut; ingen portretter; ingen offisielle markeringer. Fra den norske offentlighetens side var dette en virksom taushet som, har det vist seg, verken skyltes manglende kunnskap eller manglende ressurser, men snarere det motsatte:  Når varm krig i Norge ble til kald krig, ble det igangsatt en kompleks prosess av aktiv, senere passiv fortrengning; en prosess – iverksatt så vel fra sosialdemokrater som et McCarthy inspirert sentrum- høyre. Dette var en langsgående prosess som førte til at det som på frigjøringsdagen 8.mai (altså i dag, for 73 år siden) var allment kjente navn og allment kjente og anerkjente hendelser, ble fortrengt fra offentligheten. I tiårene som fulgte ble fortrengingsprosessen en spiral av passiv motstand og obstruksjon, hvor fortielse, tap av arbeid og inntekt, gjorde sitt til at (ytre) offentlig forakt kunne slå om i (indre) selvforakt; i arbeidsledighet og ressentiment. Slik forsvant gradvis disse historiene, disse personene og hendelsene ut av den kollektive norske hukommelsen; fra et heroisk væren til et skambelagt intet. Men som hos Sigmund Freuds «pasienter», forsvinner nettopp ikke det fortrengte, heller ikke fra kollektivets ubevissthet, men dukker fram som fragmenter og reminisenser; som «slips of the tounge» eller som små Benjaminske spor og «for-glemmelser». Og det er disse  gjenglemte sporene, disse fragmentene, disse «forglemmelsene» som ligger til grunn for kveldens eksperiment.

Så altså: I de etterlatte papirene til en avdød gammel mann i den vestnorske Hansa-byen Bergen, fant slektninger noen sider av en påbegynt selvbiografi. De få setningen var skrevet med en hånd og en finger, fordi forfatteren var rammet av slag. Forfatteren var Samuel Titlestad – sikkerhetsansvarlig for partisanene som hadde kjempet sammen med partisanlederen Peder Furubotn fra krigsutbruddet i 1940 til krigs-slutt, 1945. Men, viste det seg, om teksten knappest kunne kalles et fragment, skulle den likefullt vise veien til et flettverk av gamle, nedstøvete lydbåndopptak som Titlestads sønn, Torgrim Titlestad, hadde gjort fra slutten av 1960tallet til midten av 1980tallet. I byen Stavanger, i en stor sort plastsekk, fikk jeg – av Titlestads familie – etter en omfattende mailutveksling til slutt tilgang på det som viste seg å være time etter time med gamle, knitrende opptak; opptak av stemmer som ikke lenger eksisterte, og som – uavhengig av hverandre, og ofte i motsetning til hverandre – gav sin versjon av en høyst dramatisk krigshistorie i bevegelse mellom norske byer og den norske fjellheimen. Dette var historier som ikke begynte med den tyske okkupasjonen, men som begynte lenge før, i kampen mot norsk og internasjonal 30-talls fascisme, og som  også skulle vare lenge etter 1945; da «krigskommunistene» , ikke bare falt i unåde av sosialdemokrater og høyre-siden i politikken, men nærmest samtidig ble ekskludert fra et norsk kommunistparti som nå – etter unntakstilstanden under krigen – igjen kom under kontroll av Sovjet og av Josef Stalin.

Det finnes en rød trå – en slags grunntone – gjennom alle disse timene med opptak; og det er ønsket om å bli hørt; ønsket om å få snakke ut. Og selv om ingen av disse, hverken Peder Furubotn, Samuel Titlestad, Olaug Titlestad, Leikny Karlsen eller noen av de andre – ofte unge kvinner – som utgjorde kjernen i kommunistenes partisan-krig, fikk sine historier opp og ut i en norsk offentlighet mens de fremdeles levde, får dere i det minste hørt dem nå i kveld. Så får dere vurdere selv, om de har noe viktig eller troverdig å si dere. Sikkert er det i hvert fall, at denne forfatteren og regissøren – en vinterdag i 2006 – var under 1 sekund unna å viske ut alle disse stemmene fra norsk historie. Med en plastsekk med gamle lydopptak som eneste bagasje, skulle jeg til å sende sekken med lydbåndopptak gjennom flyplassens sikkerhetskontroll, da en stemme ropte «Halt!». Sekken med de gamle tapene ble stoppet, på vei inn i røntgenapparatet; et apparat som umiddelbart ville ha  avmagnetisert og dermed slettet alt som var av lyd på de gamle magnet-sporene. Og som altså effektivt ville ha fullført det den norske McChartyismen ikke hadde fått til, hvor mye man enn hadde villet. Slik gikk det ikke. Og derfor, og bare derfor, kan vi altså høre disse stemmene i kveld.

Med det jeg har sagt nå, og det jeg – på andre måter – kommer til å si i form av den visuelle høringen, tror jeg at jeg har sagt nok.

Det eneste jeg vil tilføre, er følgende:

høringen er delt i III påfølgende deler.

• Krigen før krigen
• Krigen i krigen
• Krigen i freden

Den vil tilsammen vare i ca 1 time og 40 minutter. Det blir ingen alminnelig pause, men jeg kan love dere enkel servering. I forbindelse med denne kvelden her i Franfkurt, har vi tekstet høringen på engelsk. Det som utgjøres av originalstemmer/gamle båndspiler-opptak  er satt med kursiv. Det jeg har hentet og rekonstruert fra skriftlige kilder, og i tillegg det jeg selv har skrevet til, vil stå med vanlig skrift.

Og helt til slutt: Rommet, så vel som tema, er svært ømfintlig for signal-støy fra mobiltelefoner; så.. ja, da skjønner dere nok hvor jeg vil hen.

Så igjen. Hjertelig velkommen. Og takk, så langt.

[1] Im Zentrum dieses audio-visuellen Hörstückes steht also eine verdrängte Seite des offiziellen norwegischen wie auch internationalen Kriegsnarrativs: Die sogenannten  “Krigskommunistene» (“Kriegskommunisten”) und ihr Widerstandskampf gegen den deutschen wie den norwegischen Faschismus.  “Aktion Almenrausch” (auch  von Gestapo als “Operation Almenrausch” benannt) war der Deckname für die größte deutsche Offensive gegen die norwegische Widerstandsbewegung während des 2. Weltkriegs, die Stürmung der kommunistischen Stellungen in Buahaugen in den Bergen von Øystre Slidre im Juni 1944. Eine Offensive, die aus der offiziellen norwegischen Kriegsgeschichte ausgeschlossen wurde, heruntergespielt und nicht anerkannt von Historikern wie auch vom politischen Norwegen.

RELFLEXIVE ETÜDE:

Kritikkens kunst: scenekunstneren som kritiker og selvkritiker #2

Kritikkens kunst: scenekunstneren som kritiker og selvkritiker #2

Basert på workshop-modellen vi utviklet under prosjektprogrammet, februar 2016, hvor MA-studenter inntok «rollen» som kritikere og publiserte sine teater-kritikker for en norsk teateroffentlighet, er vi nå i ferd med å fullføre det andre kurset. Der studentene sist skrev utelukkende for scenekunst.no, publiseres det denne gang kritikker både på scenekunst.no og på den nye nettplattformen til Norsk Shakespearetidsskrift: www.shakespearetidsskrift.no

link ril 20’6 og #1:

utgangspunktet for kurset var formulert slik:

«Den tetteste og mest dirkete kontaktflaten mellom det «utøvende» og det «teoretiske» ved teatret, skjer ofte i møtet mellom scenekunstner og kritiker. Ved å gjøre utøveren selv til kritiker, og samtidig betrakte kritikken som kunstform, ønsket vi å undersøke kritikkens form, risiko og potensial – både kunstnerisk og teoretisk. Hva er kritikk? Hvordan møtes og omformers kunstneriske inntrykk og teoretisk refleksjon i arbeidet som kritiker? Og hvilken kunstnerisk gevinst kan scenekunstneren – og i neste instans scenekunsten – selv ha ved å innta rollen som kritiker og selv-kritiker?
Over ca to uker blir ulike kritiker-prosjekter blitt prøvd ut, både i form av daglige refleksjoner og diskusjoner med veiledere, og som konkrete skriftlige kritikker publisert på nettet;www.etudes.khio.no , www.scenskunst.no og www.shakespearetidsskrift.no.
Slik er også ambisjonen å kunne overta eller «kjenne på» litt av den risikoen som ligger i det å være kritiker – utlevert til en leser som gjerne har en helt annen oppfattelse av et kunstprosjekt, enn det kritikeren har.
Tore Vagn Lid»

hovedveileder/kursholder: Tore V. Lid
gjesteveiledere: Jesper Halle, Jon R. Moe, Therese Bjørneboe (redaktør) og Julie Rongved Amundsen (redaktør)

kritikkene vil komme på trykk om kort tid!

Innspurt for ‘Nye forestillinger – nye verktøy’!

Etter 3 og et halvt år er nå det kunstneriske utviklingsprosjektet ‘Nye forestillinger – nye verktøy’ på oppløpssiden. Aktiviteten frem til nå kan dere lese om på loggen HER.

Her er noen av aktivitetene våren 2018: 

6. januar: Bergenspremiere på Highway Hypnosis på Hordaland Teater

13. Januar: Boklansering Fyrsten: Machiavellivariasjoner/ Fridomens Vegar, Bergen

Refleksive etyder antatt for publisering:

• Kvalitetsbegrepenes dramaturgi – Fra å beskrive til å foreskrive scenekunsten (Engelsk utgave)
• Institution – apparatus – Dispositif (Frankfurt)
• Thinking on Stage (Frankfurt)

Bokutgivelse: Refleksive etyder for et teaterfelt i endring, Cappelen Damm.

Nikolaus Müller-Schöll gjester dramaturgidagene!

Nikolaus Müller-Schöll, professor ved Institutt for teater, film og medievitenskap ved Goethe Universitetet i Frankfurt, gjester dramaturgiseminaret Hva er (nå) dramaturgi? onsdag 6. desember med en forelesning som blant annet går inn på dramaturgens mulighet for å enten være «politi» eller «politisk.

«Almenrausch – visuell (sam)høring»

Siste offentlige arrangement i forskningsprosjektet vårt (før «Highway Hypnosis» får Bergens-premiere på Logen i januar, 18), er:

(mer…)

Therese Müllenhoff gjest under Dramaturgidagene!

Mandag 4. desember fikk vi besøk av kurator ved Astrup Fearnley museet Therese Müllenhoff til en totimers samtale om Mathias Faldbakkens utstilling ‘Effects og Government in the Pit’. 

Følg podcastportalen vår for en 7 minutters perspektivering fra utstillingen.

Katariina Numminen gjest under Dramaturgidagene!

Professor i dramaturgi ved Uniarts Helsinki Katariina Numminen gjester oss under vårt prosjekt  «Hva er (nå) dramaturgi?» med et workshop kalt «playful dramaturgy.» Spillenes dramaturgi, regler og frihet, fotball og computerspill, Beckett og fluxus.

Følg vår podcast fra dramaturgidagene!

Etter over tre år med kunstnerisk utviklingsarbeid går nå Nye forestillinger – nye verktøy mot slutten. I den forbindelse arrangerer prosjektet et treukers program mellom 22. november og 8. desember med dramaturgi i sentrum.

(mer…)

Nordahl – på oppløpssiden 

Ja, Nordahl, så nærmer det seg ubønnhørlig

(mer…)

Artistic Research Forum – Fredrikstad

Vi presenterer ‘Nye ferdigheter – nye verktøy’ under Artistic Research Forum på Høgskolen i Østfold  i Drawing Room (fredag (20.10-17) klokken 09:30-11:00.

Velkommen!