Hvem er den stundesløse?

Signe gerda bilde

Fra midt i dagligstuen sitter pianist Mathias Halvorsen/Edmundas Lapenas og akkompagnerer forestillingen som om toner fra Mozart på forhånd var nedtegnet og flettet inn i Holbergs tekst.

 

Når Nationaltheatret idag setter opp Holbergs klassiske komedie, er det ikke med hovedmål å gi publikum ren underholdning for pengene. I Chétouanes versjon er det kjernen ved komediesjangeren som granskes når vi som publikum vender blikket innover og spør oss selv; hva ler jeg av?

 

TEATER

”Den stundesløse”

Av: Ludvig Holberg

Nationaltheatret, Amfiscene

Med: Henrik Rafaelsen, Tone Mostraum, Andrine Sæther, Ågot Sendstad, Heidi Goldmann, Espen Alknes, Jonas, Strand Gravli, Kyrre Hellum, Thorbjørn Harr

Regi: Lauren Chétouane

 

På Nationaltheatrets amfiscene går skuespillerne rundt på scenen når publikum kommer inn. Det er god stemning i rommet, det småprates og hilses mens vi finner plassene våre i amfiet. Pianist Matias Halvorsen er plassert midt på scenen og fra hans flygel strømmer lystige toner av Mozart, Scarlatti og Hayden, som vi først blir klar over idet han slutter å spille. Da er det med ett fryktelig stille. Skuespillerne på scenen har samlet seg rundt en sofa, de venter og ser på oss, som ser på dem. Hvem betrakter hvem her egentlig? Spillet er i gang.

Tradisjonsbundet

Den nesten 300 år gamle komedien har lange tradisjoner på Nationaltheatret, som satte den opp for første gang på hovedscenen i 1901. Holbergs klassiske forviklingskomedie handler om en mann som sier han har så mye forretninger. Han har flere ansatte, både bokholder og husholder, som skal hjelpe han med alt han må gjøre, som i realiteten er å produsere luft og tomme ord. Datteren skal giftes bort og mer forviklinger oppstår. Forrige gang Nationaltheatret satte opp stykket var i 1999 i Kim Bjarkes regi. Det er tilsynelatende ikke helt åpenbart hvorfor Den stundesløse igjen er aktuell på scenen.

Spill i spillet

Amfiscenen har blitt en dagligstue, det felles scenelyset over publikum og skuespillerne på scenen skaper rammene for den gjensidige bevisstheten om at publikum ser på skuespillerne, som observerer publikum, hverandre og seg selv, mens de spiller karakterene i dette åpenbart enkle forvirringskomplottet. I Chétouanes regi ligger kjernen i komedien i dette grepet hvor skuespillerne tydelig ler av seg selv samtidig som de spiller en rolle. Disse små bruddene forsterker leken med publikum som tvinges til å vende blikket mot seg selv.

Tilbakeholdent

Scenografien er nøktern og funksjonalistisk da den tjener forestillingens behov for skuespillernes bevegelsesmønster for ulik tilstedeværelse på scenen. Stoler, bord, sofaer, lamper m.m. er disponert utover på en hverdagslig måte. Lettheten og det enkle uttrykket i rekvisittene understreker forestillingens naive spillestil. Bruken av farger og materialvalg i kostymer og scenografi bringer inn en varm tone i dagligstuen og er vesentlig for vår evne til innlevelse.

Uforløst

Gjennom hele forestillingen balanserer skuespillerne sin tilstedeværelse i rommet gjennom et komisk og absurd kroppsspråk. Thorbjørn Harr glimter til når han tilsynelatende mister kontrollen over kroppen og bena sklir ut til siden. Tyngdepunktet forskyves og han klamrer seg fast til nærmeste bord som støtte, mens han med en totalt uanfektet mine leverer sine replikker. Kyrre Hellum som Leander, er den som leker mest med dette komiske spenningsfeltet mellom det absurde fysiske uttrykket og den tørre leveringen av replikker uten innlevelse. Det gir hint om det enorme humoristiske potensialet som ligger i forestillingen. Så hvorfor er ikke dette grepet tatt helt ut? Mens vi kunne sittet og gap-skrattet oss gjennom hele forestillingen, blir vi isteden sittende å fnysehumre med jevne mellomrom. Chétouanes grep om å balansere forestillingen mellom innlevelse og gjenkjenning uten å gi publikum mulighet til å la seg rive med kan i lengden bli skuffende og dermed også svakheten i prosjektet.

Tidstyv

Når han setter opp De stundesløse i 2016 er det ikke utelukkende for å gi publikum lett underholdning. I denne nedstrippede teaterformen settes scenelyset på nettopp publikum. Komiker Sigrid Bonde Tusvik skriver i programmet til forestillingen at vi som publikummere må åpne opp og la oss rive med. Tiden i teatret skal betraktes som en time-out fra våre ellers travle liv fylt til randen med avtaler og ulike agendaer. Forretningsmannen Vielgenschrey bruker mye tid på å bekymre seg for om uforutsette forretninger vil dukke opp og forstyrre hans egentlige forretninger. Uten de store dramatiske høydepunktene eller tilstrekkelig variasjon oppleves 3 timer som en lang forestilling hvor publikum fort kjenner seg som hovedrolleinnehaveren i Den stundesløse.

skrevet av anonym

4. september 2016
Skrevet av Ida Blixt Teige

Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes

Kritikkens kunst: scenekunstneren som kritiker og selvkritiker

Den «tetteste» og mest dirkete kontaktflaten mellom det «utøvende» og det «teoretiske» ved teatret skjer ofte i møtet mellom scenekunstner og kritiker. Ved her å gjøre utøveren selv til kritiker, utprøves kritikkens form, risiko og potensial – både kunstnerisk og teoretisk. Hva er kritikk? Hvordan møtes og omformers kunstneriske inntrykk og teoretisk refleksjon i arbeidet som kritiker? Og hvilken kunstnerisk gevinst kan scenekunstneren selv ha ved å innta rollen som kritiker og selv-kritiker?

529_foto_andre_eiermannschulte

Fra 22/2-16 til 4/3-16 vil kritiker-prosjekter prøves, både som refleksjoner, som diskusjoner m. norske og internasjonale veiledere og som konkrete skriftlige etyder – ment for publisering på nett. Slik er også målet å kunne overta litt av den risikoen som ligger i det å være kritiker – utlevert til en leser som gjerne har en helt annen oppfattelse av et kunstprosjekt, enn det kritikeren har.

Opplegget er initiert av prosjektprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid («Kunnskaper og ferdigheter for et postdramatisk teater») i samarbeid med Teaterhøgskolen.

Blant sentrale eksterne veiledere kommer blant andre Dr. André Eiermann og Dr. Philipp Schulte.

veiledere: Tore Vagn Lid, Øystein Stene, m.fl.

4. september 2016
Skrevet av Ida Blixt Teige

Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes, Nyheter / News

Skjult kritikk eller romantisk etter notene?

bilde per vidar

Krapps siste Spole, på Det Norske Teatret, Scene 3.

I rollene: Jan Grønli

Regi: Bjørn Sundquist

Oversatt av Bjørn Endreson

En kritikk

Av Per Vidar G. Anfinnsen

 

Dette er hva jeg vil kalle en enkel og fin teateropplevelse. Og kan hende var det nettopp derfor det appellerte til meg. Det minnet meg om hvor nøyaktig enkelt teater kan være. Og hva for slags fin opplevelse 45 minutter med teater kan gi.

Det første som grep meg var blikket til Jan Grønli. Dødt som på et menneske med alvorlige alkoholproblemer, uten noen å være sinna på.

Det er usikkert om han har festet blikket på en publikummer, eller om det er festet på et punkt midt i publikum.

Etter en stund begynner han å bevege på seg. Store, outrerte bevegelser. De fleste troverdige, men én faller helt igjennom. Han leser en lapp, men lesningen av lappen minner om måten en 3-åring later som at den leser en lapp med noe hemmelig på.

Hvem er det han leser for? Seg selv eller noen andre?

Etter hvert, når han begynner å bevege seg rundt bordet, og spise bananer, og later som han sklir på skallet, begynner jeg å ane at latteren til mange andre i salen, er fra at de kjenner igjen det fysiske han driver med som sceneanvisningene som står i originalteksten.

Fargepaletten, både i kostyme og scenografi, er brunt. Denne gjennomgående bruken av denne anonyme brunfargen, mot det svarte gulvet og veggene, gjorde at hver person, gjenstand eller farge som blir beskrevet igjennom teksten, står fram i sterk kontrast. Som er fascinerende. Noe som kun blir nevnt i ord blir forsterket av kontrasten fra en blass, fysisk tilstede fargepalett.

Det eneste elementet, i tillegg til bordet, er lyset som representerer kjøleskapet, plassert på sidescenen.

Når kjøleskapet kommer i bruk, får vi det eneste lyset som vies gulvet i Krapps hjem, og det vi ser belyst er bananskall og spoleesker som ligger strødd på gulvet. Denne lille, men effektfulle henvisningen til rotet og søppelet Krapp hensynsløst omgir seg med, gir øyeblikkelig er større bilde av den ensomme, bitre mannen vi blir kjent med på Scene 3.

Stykket starter og ender i ensomhet.

Reisen som foretas av Krapp i løpet av stykket, er en reise fra bitterhet, til sinne, til erkjennelse av savn og tapt kjærlighet.

Som jo er forståelig, sett ut ifra at Beckett skrev det mens han var i 50-årene, fortsatt ukjent som forfatter, og nettopp hadde mistet en kvinne han elsket til døden.

Det kan godt hende at det finnes andre oppsetninger av dette stykket som er blitt gjort med en større spennvidde i utrykk fra skuespillerens side, men i denne versjonen har Sundquist og Grønli gått for noe ekstremt enkelt.

Jan Grønli er en skuespiller med en godt trent kropp, i den forstand at han har mye kraft og nyanse i det fysiske spillet sitt, og har god kontroll over bevegelsene sine. Han har også en kraftig, nærmest tordnende stemme, som i dette stykket, med all sin bruk av stillhet, kommer både til sin rett og til stor effekt.

Denne tekst-tro tolkningen minner meg underveis på at det er fullt mulig å gjøre en tekst slik den var ment å gjøres, og at det kan finnes verdi i det, når håndtverket er godt. Det hjelper at temaet ensomhet og tapt kjærlighet sannsynligvis aldri går av moten.

Samtidig, det hadde vært ønskelig å se Jan Grønli bruke mer av sin spillvidde, og det kunne godt vært flere øyeblikk fra regi sin side som brøt med den linjære reisen vi blir tatt med på. Reisen vi oppleve er effektfull, men om det hadde vært brukt flere bilder, kanskje også noe som hadde gjort oppsetningen mer abstrakt, så ville forestillingen blitt hevet til et langt høyere nivå.

En skjult kritikk?

Det døde, framovervendte blikket, de outrerte bevegelsene, det at sceneanvisninger og tekst følges slavisk, og måten Krapp lytter til og reagerer på sine egne innspillinger gir en følelse av en som er fanget i sitt eget hjem, i en slags maskin han ikke vet hvordan han skal komme ut av. Tidvis virker det nesten som om Krapp spiller teater for seg selv, i sitt eget hjem, fordi han har en så sterk distanse til alt han gjør.

Eller at Krapp nærmest er fanget i kroppen til og kun lever igjennom Jan Grønli, og derfor aldri kommer til å komme lenger. At han siter fast både i sin bitterhet, sin lengsel etter kjærlighet, i Jan Grønli sitt skuespill, så vel som i de stramme tøylene Becket sine arvinger fortsatt holder på hvor stor frihet man har i oppsetninger av hans tekster. Om det er så, så applauderer jeg denne veldig subtile, innbakte kritikken.

2. september 2016
Skrevet av Ida Blixt Teige

Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes

MORER DEG LANGSOMT

DEN STUNDESLØSE

av Ludvig Holberg

Nationaltheaterets amfiscene

Regi: Laurent Chétouane Scenografi/kostymer: Sanna Dembowski.

Kritikken baserer seg på forestillingene 17. og 29. februar.

fredrik bilde I

Keitete komedie eller kollektiv kjedsommelighet? Slik klarte ni skuespillere og en pianist å hale ut tiden på en morsom måte.

Skuespillerne går på scenen (pause). Noen ser på hverandre (pause). De samles rundt en sofa (pause). Stuepiken Pernille (Ågot Sendstad) snakker om sin stundesløse arbeidsgiver, Vielgeschrey(ben?) (pause). Hun ser på ham, Henrik Rafaelsen, og han ser på oss i publikum (pause). Hun fortsetter replikken (pause). Skuespiller går over gulvet (pause). Et blikk mot publikum (pause). Tygge tyggegummi (pause). Halv replikk (pause). Keitete bevegelse (pause). Replikk (pause). Osv (pause).

Slik bringer regissør Laurent Chétouane og skuespillerne oss gjennom den tre timer lange og insisterende metakomedien på Amfiscenen. Hver kveld i teateret er unik, og dette potensialet realiseres i den stundesløse – hvordan? Lyset over publikum slukkes aldri. Skuespillerne minnes på at det er noen andre i amfiet enn de som var her ved forrige forestilling. De prøver, det blir ekte, ikke bare en kopi som repeteres, slik som i kinosalen.

Fredrik bilde II

I en sofa fra ”barokken”.

Scenografien minner om et prøvelokale, den gir fokus på og rom til skuespillerens arbeid. Salongmøbler fra en nær fortid, noen barokke stilmøbel-innslag, lamper, en stige, en klokke, et flygel, et Amerika-kjøleskap med epler, og et skjermbrett står til skuespillernes disposisjon. Prøveestetikken gir en pekepinn på at noe testes ut. Rommet gir muligheter til å danne bilder, noe som utgjør en stor del av forestillingen hvor skuespillerne alltid er synlige og i spill. Fra flygelet midt i rommet spilles utdrag fra Mozart, Scarlatti og Haydn. Rommet får oss til å lytte. På musikken (pause). På replikker (pause). På skritt (pause).

Et kostyme er en kropp som kan tas av.

Kostymene er fargerike, hverdagslige 70-tallsklær, og på hodet troner parykker fra Holbergs tid. Det blir en helt egen verden. I Holbergs tekst er forviklingen rundt hvem som er Peder Eriksen (bokholderens sønn og Vielgeschreys foretrukne svigersønn) og Leander (Leonora, hans datters kjærlighet) sentral. På et tidspunkt i forestillingen skifter Peder og Leander kostymer bak et skjermbrett. Siden Kyrre Hellums (Leander) kropp er større enn Jonas Strand Gravlis (Peder), blir Leander gående i for trange klær, mens Peder resten av forestillingen må holde på shortsen, slik at den ikke faller av. De går i hverandres skinn, og poengterer tekstens komiske premiss.

Skuespillere i sitt naturlige habitat.

Skuespillerne insisterer på Holbergs tekst, ord for ord for ord for ord. Ensemblet leker med teksten, dissekerer den (pause), smaker på den (pause), skriker (pause), gjentar (pause),  lar den rulle i munnen (pause), prøver på nytt (pause) og spytter den ut (pause). Arrangementene er nye hver kveld. Spillet foregår åpent, foran både Vielgeschrey og våre øyne. I de to forestillingene jeg har sett var det stor variasjon i rombruk og plasseringer. Ensemblet blir scenografi. De jobber med å posere (pause), se på spillet (pause), se på publikum (pause), utfordre hverandre (pause). De frie arrangementene gjør at jeg setter pris på de komiske øyeblikkene som oppstår. Derfor kan man med ren samvittighet skrive de forsøkene som ikke fungerte, inn i glemmeboken.

Stundesløsheten fremheves i kontrast til stykkets form. Det er ikke noe arbeid å se, verken hans skrivere eller forretninger. Det er bare et luftforestilling. Vi i publikum, blir tatt ut av vår hverdag og:“Vi kaster bort vår kostbare og dyre tid” kollektivt.

Fredrik bilde IIIFredrik bilde IV

Tydelig, men ikke autoritær.

I en tid hvor alt tilsynelatende har blitt gjort før, kan det fort virke som vi kun lever i skyggene av de store historiske epokene og hendelsene. Historien(e) repeterer seg selv og dette er interessant i Chétouanes regi: stykkets form blir kontrast til komediens innhold, et postmoderne statement. Hvorfor ler vi? Forventningene om at komikk skal ligge i slap-sticks, løping i dører og forviklinger brytes med en ro, man vanligvis ser i tragiske tekster. Slik tar ensemblet teksten på alvor og komikken dukker opp i lagene mellom skuespillerne, rollen, teksten, tiden og publikum.

Komikken i denne oppsetningen ligger ikke i overraskelser, men gjennom å insistere på form få frem feilbarlige, tragiske karakterer. Morsomme som folk flest.

Tekst og illustrasjoner: Fredrik Floen MADE1 KK

2. september 2016
Skrevet av Ida Blixt Teige

Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes

SLOW TEATER

bilde tarjei

Torbjørn Harr (Oldflux) til venstre og Henrik Rafaelsen (Herr Vielgeschrey) til høyre.      

Foto: Øyvind Eide.

——————————————————————————————————————-

28.02.2016

Den Stundesløse på Nationaltheatret

Anmeldelse skrevet av Tarjei Westby

Forestillingen ble vist på Amfiscenen 27.01.2016

Regi: Laurent Chétouane

Scenografi og Kostymedesign: Sanna Dembowski

Lysdesign: Marianne Thallaug Wedset

Maskør: Ingunn Schumann Mosand

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Skuespillere: Henrik Rafaelsen, Tone Mostraum, Andrine Sæther, Ågot Senstad, Heidi Goldmann, Espen Alknes, Jonas Strand Gravli, Kyrre Hellum, Thorbjørn Harr.

——————————————————————————————————————-

Laurent Chétouane lykkes med å utfordre hva teater på institusjonene kan være, men mislykkes med å skape en aktuell produksjon som fanger publikum.

Man ønskes velkommen av et ensemble på 10 skuespillere. De vandrer rundt i et åpent scenerom hvor sofaer og stoler står tilsynelatende vilkårlig plassert rundt rommets midtpunkt, et gammelt piano. De mannlige skuespillerne er ikledd klassiske Holbergparykker. Blant publikum er det knyttet stor spenning til Laurent Chétouanes tolkning av Ludvig Holbergs tempofylte forvekslingskomedie fra 1723 – Den Stundesløse.

Når alt blir viktig, blir ingenting viktig 

Tempo er nøkkelordet i dette stykket og den største mangelvaren i denne produksjonen. Chétouane etterspør en psykologisk distanse til teksten fra sine skuespillere. Ensemblet er lydige, kanskje for lydige? I teorien åpner formgrepet for fysisk og tonal frihet. I praksis oppleves det som rigid og tregt. Formen lykkes i at skuespillerne oppnår en sjeldent god bevissthet til hverandre. Små blikk og bevegelser får plass og viktighet. Dessverre får alle små blikk og bevegelser viktighet, og som publikummer blir man sittende å lure på hva som er viktig. Når alt blir viktig, blir ingenting viktig.

Hvorfor må alle replikkene deklameres langsomt og monotont? Hvorfor har flere av skuespillerne ikke lært seg replikkene sine? Aldri før har jeg opplevd så mye suffli, så langt inn i en spilleperiode. Viktigere er det dog å stille spørsmålstegn ved om teksten (innlært eller ei) i det hele tatt er aktuell i 2016?

A play of two halves

Stykkets hovedrolle – Herr Vielgeschrey (Henrik Rafaelsen) er en pedant som klager over sitt travle liv og som begraver seg i sin egen viktighet. Slike mennesker møtte man i 1723 og man møter dem i dag. I en tid hvor ”tidsklemma” og ”effektivisering” er en del av dagligtalen kan man kanskje tenke seg at dette er et relevant tema å iscenesette. Men er det interessant nok? Etter 1 time og 45 minutter med ”slow teater” er denne stundesløse kritikeren usikker, og lurer på om det er verdt å se andre akt.

Det er det; tempoet økes, øyeblikkene differensieres, historien får fokus og skuespillernes fysiske språk får utfolde seg. Kyrre Hellum, Torbjørn Harr, Ågot Senstad og Jonas Strand Gravli imponerer med økt lytting og lekenhet. Der de i første akt var upassende lydige er de i andre akt akkurat passe ulydige.

Andrine Sæther og Espen Alknes klarer dessverre ikke helt å henge med når de overnevnte skuespillerne drar av gårde. De oppleves i kveld som stive og tvilende. Dog befinner de seg i samme univers som resten av ensemblet. Det samme kan ikke sies om Heidi Goldmann. Hvorfor er hun den eneste som spiller motsatt kjønn? Hun spiller stereotypien mann. Enhver fysisk og tonal handling er planlagt og overspilt. I en form som er så improvisasjonsbasert blir dette veldig tydelig.

I britisk sportspresse har man et uttrykk som heter «A game of two halves». Dette var definitivt «A play of two halves». Det er synd at 1/3 av publikum gikk i pausen – de som ble igjen fikk seg en god latter og en tidvis underholdende andre akt.

Det er ingenting og det blir ingenting

Dessverre blir vi ikke servert noen stunder til ettertanke. Chétouane lykkes med å utfordre hva teater på institusjonene kan være, men mislykkes med å skape en aktuell produksjon som fanger publikum. Fjernsynsteatrets minneverdige oppsetning fra 1978, med blant andre Finn Kvalem, Jorunn Kjelsby og Toralv Maurstad, varte i 1 time og 43 minutter. Chétouanes versjon varer i 3 timer og 10 minutter. Jeg foretrekker humoren, tempoet og lengden i versjonen fra 1978. Årets ”slow teater” dypdykk i begrepene ”tidsklemma” og ”effektivisering” oppleves som langdrygt og uinteressant. Undertegnede sitter igjen med en tanke om at det ikke er relevant å iscenesette Ludvig Holbergs dramatikk i 2016. ”Det er ingenting, og det blir ingenting” – Herr Vielgeschrey

2. september 2016
Skrevet av Ida Blixt Teige

Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes

Lenge langsomt

Mari Lotherington, Kunsthøgskolen i Oslo, 02.03.16

Stundesløs er vel akkurat det man blir av å se Den stundesløse på Nationaltheatret.

mari bilde

Jonas Strand Gravli spiller Peder Eriksen i Den stundesløse på Amfiscenen ved Nationaltheatret

 

Den stundesløse av Ludvig Holberg har blitt spilt mange ganger gjennom 1900-tallet på hovedscenen ved Nathionaltheatret. Denne gangen settes komedien opp på Amfiscenen, av den franske regissøren Laurent Chétouane som har vært innom Nationaltheatret tidligere med Misantropen (2009), Et dukkehjem (2010) og Sonetter (2014). Handlingen følger en forretningsmann, Vielgeschrey (Henrik Rafaelsen), som sier han har alt for mye å gjøre. Egentlig har han ikke noe å gjøre i det hele tatt. Forviklinger følger, ledet an av hans stuepike Pernille (Ågot Sendstad).

Overflatisk visualitet

Ved entré møter vi skuespillere på scenen som venter på at publikum skal sette seg. De vandrer hvileløst rundt, og legger ikke skjul på at de vet at vi er der. Vi tar plass i salen. Scenen er nesten tom, foruten noen få møbler i -60-talls design. Det står et flygel midt på gulvet, med pianist Mathias Halvorsen plassert bak tangentene til enhver tid. Scenografien virker påtenkt, men ugjennomtenkt, som en regissør som har bestilt noen møbler rett fra rekvisittlageret uten å forhøre seg med scenografen. Den gir nok til at vi forstår hvor vi er, men ingenting til fantasien. Kanskje scenografien følger opp det overflatiske konseptet vi føres inn i.

Spenningskurve uten kurv

For det er tydelig at konseptet dreier seg rundt å spille komedie, og ikke komedien i seg selv. Det vi skal le av er skuespillernes forsøk på å være morsomme, deres åpenbare publikumskontakt og kroppsspråk generelt. Det skal ligge i overflaten, men samtidig vippe over i en mer seriøs kommentar til dagens overaktive samfunn. Chétouane legger til enda en dimensjon som kan gjøre forestillingen svært forskjellig fra kveld til kveld: Improvisasjon. Det er ikke godt å vite hvor mye, men det er tydelig at skuespillerne leker med hverandre, teksten og kroppene. I utgangspunktet er dette en frisk idé med potensiale for en god komedie. Det er ikke mange forestillinger på Nationaltheatret som er avhengige av dagsform og publikum på denne måten. Men dessverre når det ikke helt fram. Det overflatiske overveier forestillingens andre dimensjoner og helhetlig virker det litt for overflatisk. Den tre timer lange forestillingen blir ensidig og flat. En spenningskurve uten kurve.

Den stundesløse publikummer

Kanskje det er dette som er meningen. Uroligheten rundt det rolige. Det langsomme spillet med kontrasterende ord som fører til at det klør i fingrene etter å gjøre noe. Den stundesløse publikummer. En regissør som utfordrer oss til å bruke tid på å sitte i ro og se på noe langsomt lenge. Men er det bra nok?

Raske pauser

Men det er noen oppturer: Kyrre Hellum er et høydepunkt i seg selv der han gjør en karakter med et kroppsspråk som får selv den mest humørløse publikummer til å le. Han gir oss noen raske latterpauser i det langsomme landskapet. Ågot Sendstad nærmest bærer stykket der hun farer rundt på scenen og skaper de mest intrikate intriger i herlig samspill med Thorbjørn Harr. Forestillingens høydepunkt ligger derimot rett etter pausen, hos Jonas Strand Gravli som ettertrykkelig fletter sine ben inn i og rundt Andrine Sæthers ben, mens han lister øynene flørtende over publikumsmassen slik at alle føler seg sett. Vi ler godt.

Fra sofa til sofa

Laurent Chétouane har tidligere gjort seg bemerket med sitt fysisk ekspressive uttrykk der han ofte benytter seg av dansere og skuespillere parallelt. Dette ser vi dessverre lite av i Den stundesløse, hvor skuespillerne hovedsakelig bare beveger seg fra sofa til sofa. Det visuelle landskapet komplimenterer også den stundesløse Vielgeschreys egentlige jeg med den tidligere nevnte svært så statiske scenografien og lyset som ikke endres fra start til slutt. Det eneste visuelle elementet med noen antydning til lek er kostymene som blander det svingende ’60-tallet med elementer fra 1700-tallet, en tydelig referanse til Holbergs samtid.

Moraliserende

Det ligger et solid arbeid bak forestillingen, men grunnkonseptet fungerer likevel bare delvis. Kanskje formen er mer interessant som konsept enn utøvet? Uansett blir kommentaren til dagens menneske mer moraliserende enn oppsiktsvekkende. Det varer lenge og det går langsomt.

2. september 2016
Skrevet av Ida Blixt Teige

Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes

6. mars 2016
Skrevet av Ida Blixt Teige

Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes

5. mars 2016
Skrevet av Ida Blixt Teige

Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes

4. mars 2016
Skrevet av Ida Blixt Teige

Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes

4. mars 2016
Skrevet av Ida Blixt Teige

Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes