Duepost #1: En brevdue lander på veksthuset

Til «Fyrsten»
Machiavelli-variasjoner
av Tore Vagn Lid
 
  • MOTIV: En brevdue lander på veksthuset 
 
Av og til postes et brev som ikke ender opp på rett adresse. Og – som du vet – sendes det feil første gang, så kan det ta lang, lang tid, før det endelig kommer fram. Og det finnes til slutt ingen som helt vet hvor brevet egentlig skulle. Det gikk fem hundrede og fem år – 505! – før dette brevet havnet her, hos oss. Akkurat her. En kveld, vi prøvde å få vekstene våre til å gro, og vannsystemet vårt til å fungere, kom det en due, satte seg ved vinduet her borte og nektet å flytte seg. Time etter time satt den bare der. Natt etter natt. Som om den insisterte på å bli. Vi trodde til slutt at den var syk, og at den hadde landet her oppe for å dø. Så for å være snill (jeg kan egentlig ikke fordra duer) tok jeg noen frø, rakte hånden forsiktig fram, og der, plutselig, satt den på hånden min. Og festet til foten hadde den en kapsel i blankt metall. Og inne i denne vesle kapselen lå en rull med tynt, tynt, tynt papir. Og på de flortynne sidene var det skrevet tett i tett i tett med ord. Og da vi rullet papiret forsiktig ut, og holdt det opp mot lyset, så kunne vi se at at det var skrevet på latin, og at det var undertegnet: Niccólo Machiavelli. Og mens det fjærkledde gamle sendebudet, nippet fra våre økologiske frø, dyrket her inne, leste vi først en tittel – «De principatibus», som visst nok betyr «Om fyrster». Og vi tenkte at disse sidene umulig kunne være ment for oss, teater-mennesker, som – ja, selv om vi riktig nok akkurat nå befant oss høyt, høyt oppe i dette ærverdige gamle teaterbygget likevel var så langt fra makten, og i tillegg så langt unna de akademiske sfærer det overhodet var mulig å komme. Men siden jo vi er nysgjerrige og ærgjerrige av natur, og i tillegg vant til å lese høyt, gikk vi likevel løs på teksten, på vår måte. [ord for ord og med google translate] Og der, nesten helt i starten, stod det noe som virkelig interesserte oss, og som gjorde at vi litt etter litt kunne leve oss inn i den som her hadde ført pennen. Leve oss inn i denne Machiavelli: «Og selv om jeg anser dette verk uverdig, Deres Nåde, er jeg likevel sikker på at De i Deres godhet vil motta det, tatt i betraktning at dette er den største gave min ringe person kan tilby dem.» Og så, noen setninger senere, kom det som virkelig gav oss – gjøglere og trubadurer – bensin på bålet:
«JEG HÅPER DU IKKE OPPFATTER DET PÅTRENGENDE AT NOEN AV SLETTESTE OG LAVESTE RANG TILLATER SEG Å TALE OM, OG Å DISKSUTERE SÅ HØYE SPØRSMÅL SOM STATENES STYRELSE OG FYRSTERS GJØREN OG LADEN. MEN SLIK DEN SOM TEGNER ET KART MÅ PLASSERE SEG NEDE PÅ SLETTENE FOR Å KUNNE TEGNE HØYDENE, OG FOR Å KUNNE TEGNE SLETTENE MÅ GÅ OPP PÅ DE HØYESTE FJELL, SÅ MÅ EN SOM ØNSKER Å FORSTÅ MENNESKENES NATUR VÆRE FYRSTE, OG DEN SOM ØNSKER Å FORSTÅ FYRSTENES NATUR, VÆRE – AV FOLKET