Dramaturgi og ideologi: hva var og hva er naturalisme?

Hentet fra scenekunst.no: http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/main/?aid=6046 Av Tore Vagn Lid Adrian Gonzalez Authentic Jersey Den Nationale Scene 2011. Fra Før soloppgang av Gerhart Hauptmann. Den Nationale Scene 2011. Regi: Tore Vagn Lid. Scenografi: Kyrre Bjørkås. Canotte Detroit Pistons » href=»http://www.scenekunst.no/resources/13/images/15/tvl3_big.jpg»>Før soloppgang av Gerhart Hauptmann. Den Nationale Scene 2011 Forspill: teknikkenes iboende ideologi En hver «teknikk», hvor nøytral, innlysende eller «ren» den enn måtte framstå, omgir seg alltid med et strålefelt av ideologi, kall det gjerne «verdensanskuelse». Et bestemt valg – for eksempel av en «psykisk tilnærming» til teater heller enn en «fysisk», av «det talte» versus «det tause», av «fragmentet» heller enn «den gode historien», er også et virkelighetsgrep – grep om virkelighet. I valget av noe velges noe annet bort. Canada Goose Expedition På den ene siden uttrykker valget en holdning, eller innstilling til virkeligheten. På den andre siden (re)produserer det i seg selv virkelighet, stiller virkeligheten inn på noe. Det for eksempel å insistere på nødvendigheten og riktigheten av å skrive drama som «en god historie», forutsetter jo nettopp at en slik god historie – til enhver tid – faktisk er mulig (og riktig) å skrive. Og ved å insistere på et bestemt farge-filters, eller en fysisk bevegelses tidløse betydning, impliseres det jo at slike tidløse størrelser og virkninger faktisk finnes. Nike Air Max 90 Femme Noir Et Blanc

  • kunnskaper og ferdigheter for et postdramatisk teater

Utøvende teaterfolk har ofte dårlig tid. Jeg også, som oftest. Teatertekster skal skrives, konsepter utarbeides, stykker innstuderes og prosesser finansieres og evalueres. Tidspresset utgjør her i seg selv en metodisk fare, fordi manglende tid lett fører til at teknikker og grep – egne og andres – forblir noe man bare «griper til», noe selvfølgelig, praktisk og naturlig, som man (mellom slagene) ikke rekker å tenke over, eller enda mindre – problematisere. Refleksjonen over det bakenforliggende eller ideologiske ved disse automatiserte teknikkene havner dermed utenfor, eller på siden av det «profesjonelle» mandatet, med andre ord det man (som regissør, dramatiker eller skuespiller) blir satt til, og/eller får betalt for å gjøre. Faren blir da at teknikker, tilnærmelser og grep nettopp løsrives fra sitt ideologiske strålefelt. Og selv om det jeg vil kalle teknikkenes ideologi på denne måten blir liggende i teaterets dødvinkel, betyr ikke det at det ideologiske kraftfeltet forsvinner. At det ikke – som det heter – blir med på lasset! I verste fall kan de praktiske virkningene tvert i mot være varige – om enn høyst ufrivillige – stråleskader.

  • 2 x naturalisme

I denne tredje refleksive etyden undersøkes derfor ett konkret forhold mellom ideologi og dramaturgi; nærmere bestemt det stadig tilbakevendende fenomenet «naturalisme». Mistanken min – den har ikke blitt mindre de siste par årene – handler om å se 1800-tallets «klassiske» naturalisme i lys av en helt ny type » grønn revolusjon»; en ny form for naturalisme – minst like potent, og samtidig minst like problematisk som «den gamle».  

Del I

 

“Naturvitenskapen troner inn på triumfvognen, der vi sitter fastspent.”

(Wilhelm Scherer: “Die neue Generation” 1870)

Handling eller hendelse – 1889

Første ledemotiv: Selvmordet Vi skal til tyske Gerhart Hauptmanns første – og mest beryktede – stykke: Før soloppgang fra 1889. Parajumpers Doudoune Nike Air Max 2016 Heren Før Helene Krause hekter jaktkniven ned fra veggen og ender sitt 19-årige liv, lar Nobelprisvinner Hauptmann (1862-1946) henne virre viljeløst rundt i et dystert scenario av incest, blodskam og alkoholisme. Bak tenåringens selvmord ligger ingen heroisk plan, ingen eksistensialistisk beslutning, ingen eksistensielle visdomsord: Helene er alene. Von Miller Hun ser seg rundt og roper spakt: Alfred! Så hurtigere og hurtigere: Alfred! Alfred! Hun er nå ved døren til vinterhagen, og stirrer ut. Så ut i vinterhagen. Etter en stund synes hun på ny: Alfred! Stadig mer urolig, ved vinduet: Alfred! Hun åpner vinduet og stiger opp på en stol som står i nærheten. ADIDAS Yeezy 350 Boost

  • NIKE AIR PEGASUS 92-16
  • I dette øyeblikket høres ropene fra den fulle bonden på vei tilbake fra vertshuset – hennes far: Hei!? Er ikke jeg litt av en mann? Har ikke jeg litt av et kvinnfolk? Har ikke jeg noen lekre døtre, hva? Hei!? Fra Helene høres et kort skrik, og som om noen jaget henne, styrter hun mot mellomdøren. Derfra oppdager hun et brev som Loth har lagt på bordet. Hun springer bort, river det opp og leser besatt. Bruddstykker høres: ”Uoverstigelig!” …”Aldri igjen!”. Hun lar brevet falle, vakler: Det er over! Retter seg opp, holder seg til hodet med begge hender og skriker voldsomt: Over! Styrter ut langs midten. Bonden utenfra, nå nærmere: Hei!? Er ikke dette min gård? Har ikke jeg litt av et kvinnfolk? Er ikke jeg litt av en mann?* (Gerhart Hauptmann: Før soloppgang (1889))   Fra norsk uroppførelse av Før soloppgang på Den Nationale Scene/Festspillene i Bergen 2011 (regi: Tore Vagn Lid)   Det vesle motivet – «Alfred» – som gjentas og gjentas, de flakkende støtvise bevegelsene, den ukontrollerte crescendoen, gir sluttscenen i Før soloppgang et nærmest selvmotsigende, statisk preg. Selvmordet fremstår ikke lenger som den ultimate tragiske handlingen, men heller som en hendelse; noe som «bare skjer». Nike Air Max Thea Homme Rouge Fra Før soloppgang av Gerhart Hauptmann (Den Nationale Scene 2011. Regi/musikk: Tore Vagn Lid. Scenografi/video: Kyrre Bjørkås   ”Kunst = Natur – X” Få begreper brukes i teatret og i teatervitenskapen så ofte og med så stor selvfølgelighet som begrepet «naturalisme». I utdannelser, på scenen og blant kritikerne snakkes det med selvfølgelighet om «naturalistisk spillestil», om «naturalistiske plot», «naturalistiske kostymer», «naturalistisk dramaturgi» og så videre. Omvendt snakkes det like selvfølgelig om anti-naturalisme». Det kan virke som om termen «naturalisme» eller adjektivet «naturalistisk» er blitt noe selvforklarende, selvfølgelig – ja, en slags refleks, langt mer enn en gjenstand for kritisk refleksjon. Det som lett kan gå tapt i denne «automatiseringen» av naturalisme-begrepet, er kanskje det mest sentrale, nemlig den intime forbindelsen mellom kunst og menneskesyn; mellom gjennomslaget for en dominerende kunst-form og gjennomslaget for en dominerende tankeform. Naturalismen som «program» i de siste tiår av 1800-tallet kommer ikke fra teatret – men til teatret. Den naturalistiske teaterkunsten er som prosjekt utenkelig uten den vitenskapelige revolusjonen som i kjølvannet av Charles Darwin og Herbert Spencer plasserte biologien i sentrum med status som en ny og heroisk ”mestervitenskap.” Arno Holz’ programmatiske formel: «K = N – X» (Kunst = Natur – X) er derfor langt mer enn et estetisk program. Selve formelen – ikke bare det den uttrykker – står symptomatisk for et teater som åpner porene for en ny vitenskap, og som dermed også bidrar til å transportere det naturvitenskaplige prosjektet fra akademisk diskurs til estetisk impuls. Få år etter gjennombruddet med Før soloppgang – og det som har blir feiret og foraktet som naturalismens gjennombrudd i tysk teater – generaliserer Gerhart Hauptmann en type anti-dramaturgi som tar konsekvensen av en ny deterministisk vitenskap om mennesket: «Det jeg må legge til grunn, er denne virkelighetens kompleksitet, ikke en kunstig påtvunget handling som attpåtil er løgn fordi den aldri finner sted i det virkelige livet (…) Skulle man altså fordrive dagens mennesker fra dramaet, bare fordi de ifølge tidligere tiders teatralikere ikke muliggjør en handling.» (Gerhart Hauptmann: «Die Kunst des Dramas», i Theorie des Naturalismus, s.290)  

    • Fra aksjon til reaksjon – naturalismens bevegelseslover

    Da naturalismen i 1880-årene slo inn i teateret, sto den – stikk i strid med sitt konservative ettermæle – i de progressive vitenskapenes og den progressive politikkens tegn. Med Charles Darwin og Karl Marx ble mennesket – via vitenskapen – rykket ned fra sin filosofiske pidestall og konfrontert med seg selv som en del av naturen, den ytre – fysiske – så vel som den indre psykologiske. Dermed kunne også den kritiske teaterkunsten hente nytt og tungtveiende skyts og sette det inn i en tid hvor industrialiseringen for lengst hadde skapt en ny underklasse, og hvor progressiv kunst mer og mer ble identifisert med sosialkritisk opprør. ”Borgerlig” idealisme, filantropi og religiøs ”moralisme” ble angrepet. Den politiske strategien var konfrontasjon og presisjon: K=N-X, Arno Holz’ formel, skulle gjøre det umulig å lyve om tingenes fryktelige tilstand. Oppgjøret med naturalismen blir samtidig også til et oppgjør med realismens praksiser. Gustav Freytag, en av det realistiske teaterets fremste teoretikere, hadde i boken “Dramaets teknikk” (1863) påpekt at ordet «karakter» nettopp betyr en usedvanlig personlighet med et «stort og lidenskapelig beveget indre». Freytags aksiom – eller utgangspunkt – blir med andre ord et subjekt, i stand til å endre omgivelsene gjennom handling, og selv bli endret når omgivelsene virker tilbake. Men for i det hele tatt å bli til en karakter, må personen aktivt kunne ta del – og gripe inn – i en gitt omstendighet, en handling. Derfor er det handlingen som ifølge Freytags er, og må være, dramaets øverste prinsipp. Det er først i denne at karakteren blir til karakter og helten til helt. Kontrapunktet mellom drama og determinisme, slik det altså manifesteres i selvmordscenen fra Før soloppgang, får sitt presise teoretiske motsvar i Hauptmanns korte motto for en ny dramaturgi: «Det man gir til handlingen, stjeler man fra karakteren.» (Gerhart Hauptmann, Dramaturgie 1922) Men når den ”nye dramaturgien” altså synes å fordre en forskyvning fra ”handling” til ”hendelse”, legges samtidig grunnlaget for et paradoks som så vel dramaturgisk som ideologisk skal komme til å hefte ved hele det naturalistiske ”prosjektet”. For der det naturalistiske drama konfronterer realismens utopiske forestilling om det handlende mennesket, rokker det også ved dette menneskets mulighet for selvstendig politisk inngripen. Canotte Seattle SuperSonics Uten å ty til såkalt enfaktor-forklaringer, er det derfor interessant å se hvordan det naturalistisk-sosialistiske opprøret på få år fryser til i konvensjon og tradisjon – ikke minst hos Hauptmann selv. Dette faller sammen med at implikasjoner av den nye «vitenskapen om mennesket» får fotfeste både i og utenfor kunstrommene: Raseteori, frenologi (skallemåling), eutanasi (barmhjertighetsdrap) og rasehygiene gir den naturalistiske positivismen en ny og mørkere politisk grunnfarge. New Balance Baratas Flere av de glødende sosialistene fra 1880-tallet skifter ut pennen med legefrakk, målebånd og arvefølge-skjema; det gjelder for eksempel hele det kunstneriske ”teamet” bak Gerhart Hauptmanns revolusjonære sosiale drama Før soloppgang. Nasjonalisme pares her med vitenskap og gir opphav til nye teorier om naturgitte sosiale motsetninger, nødvendige forskjeller i intelligens og rasers uavvendelige utvikling mot overtak eller undergang. Før soloppgang blir i lys av en slik utvikling både impulsgiver og forvarsler: I femte og siste akt klarer til slutt legen Dr. Schimmelpfennig – selv en gang en glødende sosialist – å få den venstreorienterte sosiologen Alfred Loth til å forlate sin unge kjæreste Helene ved i all hemmelighet å vise ham hennes degenererte arvestoff. Før soloppgangen – som altså skal bli tenåringen Helenes siste – utaler arvelegen: «Man blir nemlig fryktelig sunn av medisinsk forskning. Vaksine mot alle former for illusjoner.» (Gerhart Hauptmann: Før soloppgang (1889))  


    Litteratur: Alberti, Conrad: Natur und Kunst. Beiträge zur Untersuchung ihres gegenseitigen Verhältnisses, Leibzig 1890. Ekeland, Tor-Johan: ”Biologi som ideologi”, i: Vardøger nr. adidas zx flux zalando 30, Oslo 2007 Freytag, Gustav: Die Technik des Dramas. Bearbeitete Neuausgabe, Autorenhaus Verlag, GmbH, Berlin 2003 Hauptmann, Gerhart: Vor Sonnenaufgang. Ullstein Buchverlage GmbH, Berlin 2004. (Oversatt av Torgeir Skorgen & Tore Vagn Lid for Den Nationale Scene, Bergen. (Ennå ikke offentliggjort)) Hellesnes, Jon: Frå ånd til materie – om mjuk og hard fornuftsfiendskap, i: Nytt norsk tidsskrift nr. 3, Oslo 2010 Hobbes, Thomas [1651].: Leviathan, Vidarforlaget, Oslo 2012 Lazarowicz, Klaus/Balme, Christopher: Texte zur Theorie des Theaters, Reclam Verlag, Stuttgart 2000 Lehmann, Hans-Thies: Postdramatisches Theater, Verlag der Autoren, Berlin 1999 Lessing, Gotthold Eprahim: Laokoon, Über die Grenzen der Litteratur und Poesie, Jazzybee Verlag Jürgen Beck, Altmünster 2012 Lid, Tore Vagn: Frå kunstkritikk til kunst som kritikk – rekonstruksjon av ei estetisk brotflate i det (post)moderen, Hovudfagsoppgåve, UIB 2003 Lid, Tore Vagn: Gegenseitige Verfremdungen – Theater als kritischer Erfahrungsraum im Stoffwechsel zwischen Bühne und Musik, Peter Lang Verlag, Frankfurt a.M. 2011 Meyer, Theo (Hrsg.): Theorie des Naturalismus. Philipp Reclam jun., Stuttgart 1997 Scherer, Wilhelm: “Die neue Generation”, I: Die Presse.

  • Nike Air Max 90 Dames blauw
  • Wien. GS Air Jordan 6 Nr. Canada Goose Langford Parka 167, Sonntag, 19. Nike Roshe Run Style Homme Juni 1870 /W Scherer, Wilhelm: Vorträge und Aufsätze zur Geschichte des geistigen Lebens in Deutschland und Oesterreich. Weidmann, Berlin 1874 Stanislawski, Konstantin (1909-38): Die Arbeit des Schauspielers an sich selbst und an der Rolle, Ausgewählt und herausgegeben von Bernd Stegemann, Henschel Verlag, Leipzig, 2007 Stegemann, Bernd: Lektionen 1. Ohio State Buckeyes Dramaturgie.