”Den Stundesløse”

Sarah bilde

Fra venstre Jonas Strand Gravli, Henrik Rafaelsen, Thorbjørn Harr, Ågot Sendstad og Espen Alknes                                                               Foto National Theatret

 

Kunstnerisk team:                                                                                                                                                                                             Laurent Chétouane, Tone Mostraum, Andrine Sæther, Heidi Goldmann, Kyrre Hellum, Jonas Strand Gravli, Henrik Rafaelsen, Thorbjørn Harr, Ågot Sendstad, Espen Alknes, Mathias Halvorsen, Sanna Dembowski, Marianne Thallaug Wedset, Ingunn schumann Mosand og Olav Torbjørn Skare          

Skuespillerne i ”Den Stundesløse” sjarmerer oss og hverandre

Jeg sitter på kanten av setet mitt. Delvis fordi det er vanskelig å se hele scenen, men også fordi jeg er litt mer nysgjerrig enn vanlig. De ser så lure ut. De ser ut som om de har massevis av hemmeligheter, og snart skal jeg få vite dem alle sammen. Skuespillerne går rundt i rommet. De er imøtekommende, og det er en avslappet ”kosestemning” på scenen. De holder seg nærme hverandre. De fjaser, men på en fin måte. De sjarmerer oss og hverandre. De har fjollete parykker og stygge kostymer.

Så begynner det. Ågot Sendstad, som spiller Pernille, «matchmaker`n» i stykket, forteller oss litt om handlingen, og vi får et nyttig overblikk over historien som har- og skal utspille seg. Plottet er enkelt: ”Hvordan hindre at husets datter blir Madam Fru Bokholder?”

Scenen bobler over av kroppsspråk                                                                     

Det er en sjelden fryd å se skuespillere jobbe så fritt på scenen. Skuespillerne tar seg god tid og følger de impulsene de får fra hverandre gjennom ulike fysiske tilnærminger, blikk, tonefall og lignende. Ensemblet er hele tiden lyttende og nysgjerrige. Det er som å observere barn i lek. Alle skuespillerne er stort sett til stede på scenen til en hver tid. Men de sitter ikke bare og observerer. Føler de for det, går de gjerne helt opp i ansiktet på de som snakker, eller stiller seg ved siden av, eller legger seg på gulvet. Alt dette gir impulser til de andre i ensemblet, og holder bildet, teksten og spillet levende til en hver tid. En av skuespilleren har så godt som ingen replikker før langt ut i 2. Akt. Han rusler rundt og fyller scenebildet med ulike innfall, fram til han bryter ut i tale mot slutten av forestillingen. Bildet over er et resultat av hva som kan oppstå når skuespillerne gjør det de føler for i øyeblikket og plutselig, i dette tilfellet, befinner seg på rekke.

Det er ingen sufflør til stede, men manuset står på et notestativ på scenekanten, slik at ensemblet kan forsyne seg selv med replikker hvis de har glemt dem. Dette grepet fungerer godt, og skuespillerne kommer enda nærmere oss som publikum når de bryter ut av spillet.

Ågot Senstad, er spennende å følge. Hun har forstått noe essensielt når det kommer til det jeg oppfatter som formen i forestillingen. Hun balanserer så fint mellom den tydelige, alvorlige leveringen av teksten og den tøysete, improviserte, respektløse tekstleveringen. Timingen hennes er lydhør, og hun leverer til tider teksten som om den var musikk. Plutselig hører vi rytmen i språket, og kroppen hennes følger etter. Det er naturligvis en viktig forutsetning at de andre skuespillerne også er med på notene, og i 1.akt er ensemblet imponerende samstemte.

Et par mislykkede forslag

Distansen til språket blir essensiell for framføringen av denne gamle «svingdørkomedien», men halvveis ut i 2. akt skjer det noe. Det er akkurat som om et par av skuespillerne bryter med den hårfine balansen mellom distanse og innlevelse, og spillet ender opp med å bli stort, tomt og umusikalsk. Det slår meg at formen er sårbar og at det ikke skal mer enn et par ”mislykkede” tilbud til, før det hele framstår som et kjedelig, overspilt kaos. Dette er kanskje ulempen ved å jobbe med en så åpen og leken form: Hvis ikke ensemblet lytter til hverandre, kan de ende med å kjøre forestillingen i helt gal retning.

Når det er sagt, så er det definitivt verdt det. Denne regiformen er risikabel, men det er nettopp det som gjør at det svinger. Forestillingen lever i kraft av skuespillernes og publikums dagsform, og jeg vil tro den er veldig forskjellig fra kveld til kveld.

Ja, til lekent, intuitivt og vågalt teater som utfordrer skuespillerne og publikumet!!

Tekst av Sarah MacDonald

4. september 2016
Skrevet av Ida Blixt Teige

Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes