DEN STUNDESLØSE

AV LUDVIG HOLDBERG

NATIONALTEATERET

ANMELDELSEN ER BASERT PÅ FORESTILLINGEN 23.02.16

bilde Tora

Ågot Sendstad, Matias Halvorsen og Kyrre Hellum. Foto: Øyvind Eide

På toppen av Nationalteateret sitter de og venter. En liten klynge skuespillere henslengt på diverse sofaer. Vi, publikum, blir sluppet inn og finner plassene våre. Skuespillerne ser oss i øynene, hilser på noen på vei inn. Fra første øyeblikk er det en avslappet atmosfære vi trer inn i. Lyset senkes ikke og det tar mange minutter før salen faller til ro. Figurene på scenen har klumpet seg sammen i sofaen rett foran første rad og betrakter oss rolig til vi blir stille, og så begynner de å fortelle. For det er fortelling av Holbergs tekst som blir fremført her. Henvendt til publikum presenterer Pernille (Ågot Sendstad) karakterene og historien. Hun er husholder hos Vielgenschrey (Henrik Rafaelsen) som er meget opptatt av forretninger og vil gifte bort sin datter til en bokfører som kan hjelpe til med familie bedriften. Datteren elsker en annen og Pernille legger en plan hvor de kan få hverandre og hun i tillegg kan gifte bort husholdersken hun gjerne vil bli kvitt. Her er altså duket for forviklinger, med misforståelser, kostyme bytt og alt som hører til. Ved å bruke den kjente rammen historien legger til grunne har regissør Laurent Chétouane lagt opp en leken og uventet spillestil. Flere av skuespillerne er virkelig morsomme. Uanstrengt og tørrvittig fremfører de Holbergs gammeldagse tekst så man ikke kan la være å le. Det er også fysisk spill med absurde fakter som fint understreker komikken, men det er merkbart at spillestilen kler enkelte bedre enn andre. Der lekenheten ikke virker naturlig spres en pinlig stillhet blant publikum.

Manglende spenningskurve.

Et problemet er at etter ti minutter er det ingen spenning igjen i rommet. Det er opplagt hvordan det kommer til å gå med de unge forelskede så det trenger man ikke bekymre seg for. Hele scenerommet er konstant i et konstruert arbeidslys, så her finnes heller ingen dynamikk. Scenebildet skifter aldri og sammen, blir det til en langsom farse, hvor oppbygningen er så flat at jeg sovner før pausen. Etter pausen blir det ikke mer spennende og jeg sitter utålmodig og venter på at komplottet skal avsløres for Vielgenschrey sånn at jeg kan komme meg hjem.

Tamme visuelle og auditive virkemidler.

Det kan virke som om konseptet har overskygget den helhetlige opplevelsen. Alt av musikk kommer for eksempel fra pianist Matias Halvorsen. Plassert ved et flygel midt på scenen leser han replikker til mindre roller og spiller innimellom dempet klassisk musikk. Her kunne man med fordel lagt inn noe som skapte stemning eller tempoforandring.

Et annens sted hvor dette blir klart er i scenografien til Sanna Dembowski. Diverse møbler som synes plukket tilfeldig fra rekvisittlageret er fordelt på scenen, og med unntak ev en uforklarlig papirremse limt på veggen er det det hele. Man glemmer ikke et sekund at man sitter på loftet på Nationalteateret i det jeg vil kalle et tydelig eksempel på regiscenografi: Utover et vagt preg av 60/70tallet finnes det tilsynelatende ingen visuell plan annet enn at skuespillerne skal sitte (sofa), ligge (sjeselong) og gjemme seg (skjermbrett).

Alt i alt sitter jeg igjen med en følelse av å ha sett en tidlig prøveforestilling, hvor regi konseptet sitter, skuespillerne leker, men lys, lyd og scenografi ikke er på plass på scenen enda.

Skrevet av Tora Troe Gudmundsen

 

5. mars 2016
Skrevet av Ida Blixt Teige

Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes