Beckett etter boka

kjersti bilde

Jan Grønli som Krapp. Foto: Det Norske Teateret

 

Krapps siste spole av Samuel Beckett

Oversatt av Bjørn Endreson

Det Norske Teateret, scene 3
Regi: Bjørn Sundquist

Skuespill: Jan Grønli

Dramaturgi: Ola E. Bø

 

Bjørn Sundquist og Jan Grønli samarbeider igjen, denne gangen om et nytt Beckett stykke: Krapps Siste Spole (1958), på Det Norske Teateret. Det er absolutt godt gjennomført, og Grønli bærer forestillingen som den skuespillerhøvdingen han er. Likevel opplever jeg at det tviholdes så sterkt på Becketts form at forestillingen ikke utnytter teaterets potensial.

Scene 3, Det Norske Teateret. En liten og intim scene. Selv om forestillingen premierte første gang for over et halvt år siden, fyller salen seg raskt opp. Jeg finner min plass, med god utsikt utover den mørklagte scenen. Lengst fremme skimter jeg et skrivebord med en gammel båndopptaker på og en kjøkkenlampe hengende fra taket. Det er nøyaktig slik Beckett har beskrevet det. For Sundquists versjon av Krapps siste spole er et forsøk på en Beckett-tro oppsetning.

Her blir det for meg problematisk: når man skal være så tro til en dramatisk tekst at det blir sjelløst i sitt uttrykk. Forestillingen mangler en stemme, som ikke er Beckett selv.

 ..En sen kveld i fremtiden

Krapps siste spole er en monolog av absurdisten Samuel Beckett. Det er Krapps 69 års dag, og han finner frem en gammel båndopptaker med et opptak av seg selv, spilt inn på sin bursdag tretti år tidligere. I opptaket forteller han at han har feiret sin bursdag alene, og underholdt seg selv med å lytte på tidligere opptak fra en bursdag i 20-årene. 39-årige Krapp forteller om øyeblikk i året som gikk, om hans mors død og om tapt kjærlighet. Etter å ha mimret tilbake finner han frem mikrofonen og prøver å spille inn et nytt opptak av seg selv som 69-åring, uten å ha noe videre bra å si om den han har endt opp med å bli.

Sterkt om eksistensialisme

Dette er en forestilling om ensomhet, og hvordan tiden kan være menneskets verste fiende. Krapp tviholder på gamle minner, og gjennom opptakene gjenlever han en tid han aldri vil få tilbake. Det er vanskelig å ikke bli truffet av det eksistensielle og melankolske i forestillingen. Grønli er sterk som Krapp. Alle handlinger er velgjort, og Grønli fanger da også publikum med sin humoristiske timing. Det er heller ingenting å utsette på tekstformidlingen, og opptakene med Grønlis stemme innholder nyanser som skaper klare og tydelige bilder. Likevel merkes det at han følger en oppskrift, og det oppleves til tider som mekanisk. Jeg savner generelt mer lekenhet, skuespillermessig blir det mye av det samme uttrykket gjennom forestillingen.

Utnytter ikke teaterets potensial

Det er hovedsakelig de kreative løsningene ved forestillingen jeg stiller spørsmål ved. Det første jeg legger merke til i dét lyset kommer på er at de ikke har hatt med seg en scenograf. Det virker nesten som om Sundquist har rotet rundt på rekvisittlageret på Det Norske og tatt med seg det første han fant som passet beskrivelsen i teksten. Dette er synd, for da taper den visualiteten som kunne ha gitt forestillingen det forfriskende løftet den så sårt trenger. Istedenfor å utnytte det kreative potensialet teateret har, følger heller Sundquist en (kanskje utdatert) oppskrift som overlater lite rom til publikum. Jeg lurer på hvorfor de har valgt å sette opp denne forestillingen i 2016? Jeg kan ikke se det er tatt valg som engasjerer, provoserer eller stiller spørsmål. Det mangler for meg et engasjement utover å hylle den dramatiske teksten. Teksten i seg selv har en universell og tidløst tematikk, men det er valget av scenisk uttrykk som tar meg tilbake til 1958. Kanskje er det poenget, men kunstnerisk ender det opp med å bli en lite minneverdig og aktuell forestilling.

Lydighet, eller kreativ utfoldelse?

Utfordringen til Sundquist/Grønli er å puste liv i en litt for streng og selvpålagt form. Dette klarer de til dels, og selv om mye godt håndverk skaper sterke emosjonelle øyeblikk, kunne de med fordel ha utnyttet flere muligheter til å leke med detaljene i det estetiske og auditive uttrykket. Valget om å la seg diktere av en annen kunstners verk er noe jeg stiller meg kritisk til, da det undergraver aktøren og regissørens kunstneriske identitet. Sundquist/Grønli har latt seg selv bli til Becketts marionetter, og selv om dette er deres utgangspunkt, savner jeg en modig og kreativ stemme som puster liv i forestillingen.

Av Kjersti Aas Stenby

5. september 2016
Skrevet av Ida Blixt Teige

Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes