Kritikkens kunst: scenekunstneren som kritiker og selvkritiker #2

Kritikkens kunst: scenekunstneren som kritiker og selvkritiker #2

Basert på workshop-modellen vi utviklet under prosjektprogrammet, februar 2016, hvor MA-studenter inntok «rollen» som kritikere og publiserte sine teater-kritikker for en norsk teateroffentlighet, er vi nå i ferd med å fullføre det andre kurset. Der studentene sist skrev utelukkende for scenekunst.no, publiseres det denne gang kritikker både på scenekunst.no og på den nye nettplattformen til Norsk Shakespearetidsskrift: www.shakespearetidsskrift.no

link ril 20’6 og #1:

utgangspunktet for kurset var formulert slik:

«Den tetteste og mest dirkete kontaktflaten mellom det «utøvende» og det «teoretiske» ved teatret, skjer ofte i møtet mellom scenekunstner og kritiker. Ved å gjøre utøveren selv til kritiker, og samtidig betrakte kritikken som kunstform, ønsket vi å undersøke kritikkens form, risiko og potensial – både kunstnerisk og teoretisk. Hva er kritikk? Hvordan møtes og omformers kunstneriske inntrykk og teoretisk refleksjon i arbeidet som kritiker? Og hvilken kunstnerisk gevinst kan scenekunstneren – og i neste instans scenekunsten – selv ha ved å innta rollen som kritiker og selv-kritiker?
Over ca to uker blir ulike kritiker-prosjekter blitt prøvd ut, både i form av daglige refleksjoner og diskusjoner med veiledere, og som konkrete skriftlige kritikker publisert på nettet;www.etudes.khio.no , www.scenskunst.no og www.shakespearetidsskrift.no.
Slik er også ambisjonen å kunne overta eller «kjenne på» litt av den risikoen som ligger i det å være kritiker – utlevert til en leser som gjerne har en helt annen oppfattelse av et kunstprosjekt, enn det kritikeren har.
Tore Vagn Lid»

hovedveileder/kursholder: Tore V. Lid
gjesteveiledere: Jesper Halle, Jon R. Moe, Therese Bjørneboe (redaktør) og Julie Rongved Amundsen (redaktør)

 

kritikkene vil komme på trykk om kort tid!

9. februar 2018
Skrevet av Id

Kategorier: Kritikker, Kritikketyder / Critique etudes, Logg / Log, Nyheter / News

Kritikkens kunst – Pågående prosjekt på khio

Fra mandag 22. februar 2016 har masterstudentene ved Teaterhøgskolen i Oslo, i samarbeid med prosjektprogrammet, arbeidet med prosjektet Kritikkens kunst: Scenekunstneren som kritiker og selvkritiker. Ved å gjøre utøveren selv til kritiker utfordres kritikkens form, risiko og potensial – både kunstnerisk og teoretisk. Studentene har reflektert rundt problemstillinger som: Hva er kritikk? Hvordan møtes og omformes kunstneriske uttrykk og teoretiske refleksjoner i arbeidet som kritiker? Hvilken kunstnerisk gevinst kan scenekunstneren selv ha ved å innta rollen som kritiker og selvkritiker?

My Ideas - 19

Frem til nå har studentene hatt besøk av teaterkritiker og rådgiver i Danseinformasjonen Ine Therese Berg og sjefsdramaturg på Den Nationale Scene Solrun Toft Iversen. Fredag 26. februar til og med mandag 29. februar vil de delta i en workshop holdt av Dr. Philipp Schulte. Førstkommende uke vil det også holdes en workshop i regi av Dr. André Eiermann.

Prosjektet vil resultere i publisering av studentenes egne kritikketuder av utvalgte forestillinger.

Kritikketudene vil bli publisert på www.etudes.no

26. september 2016
Skrevet av Id

Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes, Nyheter / News

Kritikkens kunst: scenekunstneren som kritiker og selvkritiker

WORKSHOP med PUBLIKASJONER

MA regi/scenetekst/skuespill/scenografi/kostyme ved KHIO/Teaterhøgskolen

Den «tetteste» og mest dirkete kontaktflaten mellom det «utøvende» og det «teoretiske» ved teatret skjer ofte i møtet mellom scenekunstner og kritiker. Ved her å gjøre utøveren selv til kritiker, utprøves kritikkens form, risiko og potensial – både kunstnerisk og teoretisk. Hva er kritikk? Hvordan møtes og omformers kunstneriske inntrykk og teoretisk refleksjon i arbeidet som kritiker? Og hvilken kunstnerisk gevinst kan scenekunstneren selv ha ved å innta rollen som kritiker og selv-kritiker?

My Ideas - 19

Fra 22/2-16 til 4/3-16 har kritiker-prosjekter blitt prøvd ut, både som refleksjoner, som diskusjoner m. norske og internasjonale veiledere og som konkrete skriftlige etyder – publisert her. Slik har også målet vært å kunne overta litt av den risikoen som ligger i det å være kritiker – utlevert til en leser som gjerne har en helt annen oppfattelse av et kunstprosjekt, enn det kritikeren har.

Tore Vagn Lid

 

Prosjektet har resultert i publisering av kritikketyder (her) basert på forestillingene Den Stundesløse (Nationaltheatret) og Krapps siste spole (Det norske teatret).

 

Opplegget er initiert av prosjektprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid («Kunnskaper og ferdigheter for et postdramatisk teater») i samarbeid med Teaterhøgskolen.

Blant sentrale eksterne veiledere kommer blant andre Dr. André Eiermann, Dr. Philipp Schulte, Solrun Toft Iversen og Ine Therese Berg. 

veiledere: Tore Vagn Lid, Øystein Stene, m.fl.

 

6. september 2016
Skrevet av Id

Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes, Nyheter / News

Kritikkens kunst: scenekunstneren som kritiker og selvkritiker

Den «tetteste» og mest dirkete kontaktflaten mellom det «utøvende» og det «teoretiske» ved teatret skjer ofte i møtet mellom scenekunstner og kritiker. Ved her å gjøre utøveren selv til kritiker, utprøves kritikkens form, risiko og potensial – både kunstnerisk og teoretisk. Hva er kritikk? Hvordan møtes og omformers kunstneriske inntrykk og teoretisk refleksjon i arbeidet som kritiker? Og hvilken kunstnerisk gevinst kan scenekunstneren selv ha ved å innta rollen som kritiker og selv-kritiker?

529_foto_andre_eiermannschulte

Fra 22/2-16 til 4/3-16 vil kritiker-prosjekter prøves, både som refleksjoner, som diskusjoner m. norske og internasjonale veiledere og som konkrete skriftlige etyder – ment for publisering på nett. Slik er også målet å kunne overta litt av den risikoen som ligger i det å være kritiker – utlevert til en leser som gjerne har en helt annen oppfattelse av et kunstprosjekt, enn det kritikeren har.

Opplegget er initiert av prosjektprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid («Kunnskaper og ferdigheter for et postdramatisk teater») i samarbeid med Teaterhøgskolen.

Blant sentrale eksterne veiledere kommer blant andre Dr. André Eiermann og Dr. Philipp Schulte.

veiledere: Tore Vagn Lid, Øystein Stene, m.fl.

4. september 2016
Skrevet av Id

Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes, Nyheter / News

God sommer!

Prosjektprogrammet Kunnskaper og ferdigheter for et postdramatisk teater ønsker alle en god sommer og takker for et innholdsrikt år! Vi har blant annet jobbet med følgende etyder:


Makroetyder (med underliggende mikroetyder): DUB: Leviathan, Canada Goose Snow Mantra

  • Nike Air Max 2015 Uomo
  • U-DUB og N-DUB Vår ære/ Vår makt Highway Hypnosis Refleksive etyder: Kritikkens Kunst: Scenekunstneren som kritiker og selvkritiker Hva er (Musikk)dramaturgi? Musikken i teateret – Teateret i musikken Kvalitetsbegrepenes dramaturgi: Fra å beskrive til å foreskrive (scene)kunsten Bevegelser i teatertekstens kampsoner German or Postdramatic Veins of Expressions? The Provincial as an Opportunity Hva er Artistic Research? Om Nordahl Grieg og grenseproblemet Acting Within New Dramaturgical Structures For oversikt over alle etydene og linker til mer informasjon se loggen. Navy Midshipmen

  • Nike Air Max 2017 Dames groen

  • Vi gleder oss til høst 2016-Vår 2017! Vi kan blant annet love visninger av makroetydene Fridomens Vegar (premiere 8. Air Jordan 4 Cement Zapatillas New Balance Online oktober) og Highway Hypnosis (visning 17. Oregon State Beavers Jerseys adidas gazelle november), Parajumpers Homme Masterpiece Owner new balance 1500 ebay samt refleksive etyder og bokutgivelser.

    27. september 2016
    Skrevet av Id

    Kategorier: Nyheter / News

    Skjult kritikk eller romantisk etter notene?

    bilde per vidar

    Krapps siste Spole, på Det Norske Teatret, Scene 3.

    I rollene: Jan Grønli

    Regi: Bjørn Sundquist

    Oversatt av Bjørn Endreson

    En kritikk

    Av Per Vidar G. Anfinnsen

     

    Dette er hva jeg vil kalle en enkel og fin teateropplevelse. Og kan hende var det nettopp derfor det appellerte til meg. Det minnet meg om hvor nøyaktig enkelt teater kan være. Og hva for slags fin opplevelse 45 minutter med teater kan gi.

    Det første som grep meg var blikket til Jan Grønli. Dødt som på et menneske med alvorlige alkoholproblemer, uten noen å være sinna på.

    Det er usikkert om han har festet blikket på en publikummer, eller om det er festet på et punkt midt i publikum.

    Etter en stund begynner han å bevege på seg. Store, outrerte bevegelser. De fleste troverdige, men én faller helt igjennom. Han leser en lapp, men lesningen av lappen minner om måten en 3-åring later som at den leser en lapp med noe hemmelig på.

    Hvem er det han leser for? Seg selv eller noen andre?

    Etter hvert, når han begynner å bevege seg rundt bordet, og spise bananer, og later som han sklir på skallet, begynner jeg å ane at latteren til mange andre i salen, er fra at de kjenner igjen det fysiske han driver med som sceneanvisningene som står i originalteksten.

    Fargepaletten, både i kostyme og scenografi, er brunt. Denne gjennomgående bruken av denne anonyme brunfargen, mot det svarte gulvet og veggene, gjorde at hver person, gjenstand eller farge som blir beskrevet igjennom teksten, står fram i sterk kontrast. Som er fascinerende. Noe som kun blir nevnt i ord blir forsterket av kontrasten fra en blass, fysisk tilstede fargepalett.

    Det eneste elementet, i tillegg til bordet, er lyset som representerer kjøleskapet, plassert på sidescenen.

    Når kjøleskapet kommer i bruk, får vi det eneste lyset som vies gulvet i Krapps hjem, og det vi ser belyst er bananskall og spoleesker som ligger strødd på gulvet. Denne lille, men effektfulle henvisningen til rotet og søppelet Krapp hensynsløst omgir seg med, gir øyeblikkelig er større bilde av den ensomme, bitre mannen vi blir kjent med på Scene 3.

    Stykket starter og ender i ensomhet.

    Reisen som foretas av Krapp i løpet av stykket, er en reise fra bitterhet, til sinne, til erkjennelse av savn og tapt kjærlighet.

    Som jo er forståelig, sett ut ifra at Beckett skrev det mens han var i 50-årene, fortsatt ukjent som forfatter, og nettopp hadde mistet en kvinne han elsket til døden.

    Det kan godt hende at det finnes andre oppsetninger av dette stykket som er blitt gjort med en større spennvidde i utrykk fra skuespillerens side, men i denne versjonen har Sundquist og Grønli gått for noe ekstremt enkelt.

    Jan Grønli er en skuespiller med en godt trent kropp, i den forstand at han har mye kraft og nyanse i det fysiske spillet sitt, og har god kontroll over bevegelsene sine. Han har også en kraftig, nærmest tordnende stemme, som i dette stykket, med all sin bruk av stillhet, kommer både til sin rett og til stor effekt.

    Denne tekst-tro tolkningen minner meg underveis på at det er fullt mulig å gjøre en tekst slik den var ment å gjøres, og at det kan finnes verdi i det, når håndtverket er godt. Det hjelper at temaet ensomhet og tapt kjærlighet sannsynligvis aldri går av moten.

    Samtidig, det hadde vært ønskelig å se Jan Grønli bruke mer av sin spillvidde, og det kunne godt vært flere øyeblikk fra regi sin side som brøt med den linjære reisen vi blir tatt med på. Reisen vi oppleve er effektfull, men om det hadde vært brukt flere bilder, kanskje også noe som hadde gjort oppsetningen mer abstrakt, så ville forestillingen blitt hevet til et langt høyere nivå.

    En skjult kritikk?

    Det døde, framovervendte blikket, de outrerte bevegelsene, det at sceneanvisninger og tekst følges slavisk, og måten Krapp lytter til og reagerer på sine egne innspillinger gir en følelse av en som er fanget i sitt eget hjem, i en slags maskin han ikke vet hvordan han skal komme ut av. Tidvis virker det nesten som om Krapp spiller teater for seg selv, i sitt eget hjem, fordi han har en så sterk distanse til alt han gjør.

    Eller at Krapp nærmest er fanget i kroppen til og kun lever igjennom Jan Grønli, og derfor aldri kommer til å komme lenger. At han siter fast både i sin bitterhet, sin lengsel etter kjærlighet, i Jan Grønli sitt skuespill, så vel som i de stramme tøylene Becket sine arvinger fortsatt holder på hvor stor frihet man har i oppsetninger av hans tekster. Om det er så, så applauderer jeg denne veldig subtile, innbakte kritikken.

    2. september 2016
    Skrevet av Id

    Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes

    MORER DEG LANGSOMT

    DEN STUNDESLØSE

    av Ludvig Holberg

    Nationaltheaterets amfiscene

    Regi: Laurent Chétouane Scenografi/kostymer: Sanna Dembowski.

    Kritikken baserer seg på forestillingene 17. og 29. februar.

    fredrik bilde I

    Keitete komedie eller kollektiv kjedsommelighet? Slik klarte ni skuespillere og en pianist å hale ut tiden på en morsom måte.

    Skuespillerne går på scenen (pause). Noen ser på hverandre (pause). De samles rundt en sofa (pause). Stuepiken Pernille (Ågot Sendstad) snakker om sin stundesløse arbeidsgiver, Vielgeschrey(ben?) (pause). Hun ser på ham, Henrik Rafaelsen, og han ser på oss i publikum (pause). Hun fortsetter replikken (pause). Skuespiller går over gulvet (pause). Et blikk mot publikum (pause). Tygge tyggegummi (pause). Halv replikk (pause). Keitete bevegelse (pause). Replikk (pause). Osv (pause).

    Slik bringer regissør Laurent Chétouane og skuespillerne oss gjennom den tre timer lange og insisterende metakomedien på Amfiscenen. Hver kveld i teateret er unik, og dette potensialet realiseres i den stundesløse – hvordan? Lyset over publikum slukkes aldri. Skuespillerne minnes på at det er noen andre i amfiet enn de som var her ved forrige forestilling. De prøver, det blir ekte, ikke bare en kopi som repeteres, slik som i kinosalen.

    Fredrik bilde II

    I en sofa fra ”barokken”.

    Scenografien minner om et prøvelokale, den gir fokus på og rom til skuespillerens arbeid. Salongmøbler fra en nær fortid, noen barokke stilmøbel-innslag, lamper, en stige, en klokke, et flygel, et Amerika-kjøleskap med epler, og et skjermbrett står til skuespillernes disposisjon. Prøveestetikken gir en pekepinn på at noe testes ut. Rommet gir muligheter til å danne bilder, noe som utgjør en stor del av forestillingen hvor skuespillerne alltid er synlige og i spill. Fra flygelet midt i rommet spilles utdrag fra Mozart, Scarlatti og Haydn. Rommet får oss til å lytte. På musikken (pause). På replikker (pause). På skritt (pause).

    Et kostyme er en kropp som kan tas av.

    Kostymene er fargerike, hverdagslige 70-tallsklær, og på hodet troner parykker fra Holbergs tid. Det blir en helt egen verden. I Holbergs tekst er forviklingen rundt hvem som er Peder Eriksen (bokholderens sønn og Vielgeschreys foretrukne svigersønn) og Leander (Leonora, hans datters kjærlighet) sentral. På et tidspunkt i forestillingen skifter Peder og Leander kostymer bak et skjermbrett. Siden Kyrre Hellums (Leander) kropp er større enn Jonas Strand Gravlis (Peder), blir Leander gående i for trange klær, mens Peder resten av forestillingen må holde på shortsen, slik at den ikke faller av. De går i hverandres skinn, og poengterer tekstens komiske premiss.

    Skuespillere i sitt naturlige habitat.

    Skuespillerne insisterer på Holbergs tekst, ord for ord for ord for ord. Ensemblet leker med teksten, dissekerer den (pause), smaker på den (pause), skriker (pause), gjentar (pause),  lar den rulle i munnen (pause), prøver på nytt (pause) og spytter den ut (pause). Arrangementene er nye hver kveld. Spillet foregår åpent, foran både Vielgeschrey og våre øyne. I de to forestillingene jeg har sett var det stor variasjon i rombruk og plasseringer. Ensemblet blir scenografi. De jobber med å posere (pause), se på spillet (pause), se på publikum (pause), utfordre hverandre (pause). De frie arrangementene gjør at jeg setter pris på de komiske øyeblikkene som oppstår. Derfor kan man med ren samvittighet skrive de forsøkene som ikke fungerte, inn i glemmeboken.

    Stundesløsheten fremheves i kontrast til stykkets form. Det er ikke noe arbeid å se, verken hans skrivere eller forretninger. Det er bare et luftforestilling. Vi i publikum, blir tatt ut av vår hverdag og:“Vi kaster bort vår kostbare og dyre tid” kollektivt.

    Fredrik bilde IIIFredrik bilde IV

    Tydelig, men ikke autoritær.

    I en tid hvor alt tilsynelatende har blitt gjort før, kan det fort virke som vi kun lever i skyggene av de store historiske epokene og hendelsene. Historien(e) repeterer seg selv og dette er interessant i Chétouanes regi: stykkets form blir kontrast til komediens innhold, et postmoderne statement. Hvorfor ler vi? Forventningene om at komikk skal ligge i slap-sticks, løping i dører og forviklinger brytes med en ro, man vanligvis ser i tragiske tekster. Slik tar ensemblet teksten på alvor og komikken dukker opp i lagene mellom skuespillerne, rollen, teksten, tiden og publikum.

    Komikken i denne oppsetningen ligger ikke i overraskelser, men gjennom å insistere på form få frem feilbarlige, tragiske karakterer. Morsomme som folk flest.

    Tekst og illustrasjoner: Fredrik Floen MADE1 KK

    2. september 2016
    Skrevet av Id

    Kategorier: Kritikketyder / Critique etudes

    Logg / Log

    Skriftlige refleksive tyder: 

    2017:

    2016:

    2015:

    2014:

    (mer…)

    24. august 2015
    Skrevet av Tore Vagn Lid